Den ville ordstyreren
Samtalen om Roberto Bolaño minnet litt om litteraturen hans. Men ordstyreren manglet planen som kunne belyst også for nye lesere hvorfor resten av verden elsker ham.
Hva ville Roberto Bolaño tenkt om denne samtalen hvor temaet var ham selv? Den chilenskfødte forfatteren døde av leversvikt som 50-åring i 2003. Hovedverkene hans er oversatt, utgitt og mottatt med strålende kritikker i Norge. Over hele verden har hans forfatterskap blitt kalt det viktigste fra Latin-Amerika siden «boom»-forfatterne på 60- og 70-tallet. Likevel har han aldri fått et ordentlig gjennombrudd her hjemme.
Samtalen på Litteraturhuset var personlig og tettpakket med detaljer og pasjon, litt som Bolaños hovedverker Ville detektiver og 2666. Men samtidig falt publikummere fra, flere forlot salen underveis, som mange for øvrig gjør når de leser de to nevnte mursteinene. Bolaños bøker er fragmenterte. Slik ble også samtalen. Men hvis man fullfører romanene, og ser helheten av fragmentene, er det vanskelig ikke å oppdage hans storhet. Jeg er imidlertid usikker på om uinnvidde innså helheten og storheten på arrangementet som var del av Latin-Amerika-uka på Litteraturhuset.
Ved siden av ordstyrer Kristina Solum, som i 2009 fikk Kritikerprisen for oversettelsen av Bolaños gjennombruddsroman Ville detektiver, satt tre forfattere: norsk-chilenske Pedro Carmona-Alvarez, argentinske Patricio Pron og meksikanske Guadalupe Nettel. Alle er glødende Bolaño-tilhengere, alle har blitt sammenlignet med ham, og de var alle kunnskapsrike og engasjerende.
Vi fikk høre at Pron skrev brev med en døende Bolaño. Men hva stod det i dem? Vi fikk høre at Carmona-Alvarez’ roman Rust ble skrevet nesten i et forsøk på å kopiere Bolaño. Men hvorfor? Vi fikk så vidt høre at Roberto Bolaño moderniserte romanformen. Men hvordan?
Som forfatter skildret Bolaño en myriade av skjebner og temaer, samtidig som han kontinuerlig klarte å si noe substansielt og betegnende. Ordstyrer Solum ville si for mye til at panelet klarte å illustrere essensen av Bolaños litterære kraft.
Det tok en time før Guadalupe Nettel ble inkludert i samtalen. Fram til da satt hun taus på scenen ved siden av de andre. Effekten av dét var enerverende, nesten litt provoserende, og etter hvert begynte flere i publikum å mumle. De stadig nye spørsmålene som ble stilt, nådde aldri henne, hun som senere kalte seg barn av den generasjonen Bolaño gjerne skrev om, og som uttalte at hun, akkurat som Bolaño, røykte pot, skrev poesi og var promiskuøs i Mexico by som ungdom.
Da hun omsider åpnet munnen, og etter hvert skulle fortelle om sitt eneste, tilfeldige møte med Bolaño, ble hun avbrutt av ordstyreren. Hvis Bolaño var til stede på Litteraturhuset hadde han nok satt pris på den generelle heltedyrkelsen i samtalen, men der og da tror jeg han ville reist seg, avbrutt seansen og protestert høylytt.