Uten filter

Jeg har virkelig gitt denne plata mange sjanser. Jeg har vendt det andre kinnet til, og så det første enda en gang, bare for å være sikker. Lydbildet kan best beskrives som Casio-elektro møter episk filmmusikk, slik som spilles når helten rir på en fjording på et skotsk steppelandskap på vei til et endelig slag. Og det skal god fantasi til for å i det hele tatt å ha kommet på å sette inn en One Direction-låt på tampen av albumet, en låt som skiller seg kraftig ut fra resten. At slik heftig bruk av patosfylte strykere, som gjennomgår hele skiva, egentlig ikke hører hjemme noe sted, glemte jeg nesten etter tre, fire gjennomlyttinger.

Men det er noen hooks her og der som biter seg fast. Et par av de roligste låtene, som «They Call Her Blossom», byr på skjør og fin kvinnevokal som det godt kunne vært mer av.

Jeg har prøvd å gi Magnus Gangstad Jørgensens énmanssprosjekt plusspoeng for et unorsk lydbilde og for sjangermessig nybrottsarbeid. Men det er ikke til å komme bort ifra at dette er en pompøs affære – det skyldes i hovedsak sippete strykere og halvhjertede forsøk på tårefremkallende melodilinjer. Paulo Coelhoes forlag bør kontaktes for å høre om noen av bøkene hans skal filmatiseres snart og mangler lydspor. Imens bør Jørgensen rendyrke én stilart og heller få utløp for strykertrangen som hospitant hos Vamp for cellospill på Tir Na Noir. Det virker som denne plata ble laget uten filtre. Til neste gang bør noen holde Jørgensen i tøylene.