FOTO: Norsk Filmdistribusjon

Livløs sjangerforvirring

Hovedrollen i To liv prøver å være to ting på en gang. Både hun og filmen mislykkes.

Publisert Sist oppdatert

Anmeldelse

# To liv

Regi: Georg Maas

Med: Liv Ullmann, Sven Nordin, Juliane Köhler

Varighet: 97 min

Under andre verdenskrig fikk mange tyske soldater barn med norske kvinner. Flere av disse såkalte tyskerbarna ble sendt til barnehjem i Tyskland, som et ledd i Goebbels «Lebensborn»-program for å «fornye det tyske blodet». Dette er det historiske bakteppet for den tysk-norske filmen To liv, regissert av Georg Maas.

Katrine (Juliane Köhler) var et av disse tyskerbarna. Hun vokser opp i Øst-Tyskland, men klarer å rømme til moren Åse (Liv Ullmann) i en alder av 25. Katrine starter et nytt liv i Norge, og gifter seg med ubåtkapteinen Bjarte.

I 1990, 20 år etter Katrines gjenforening med Åse, blir hun kontaktet av en tysk advokat. Han ønsker at Katrine skal vitne på vegne av tyskerbarna i en rettssak mot den tyske regjeringen. Katrine er motvillig, og det blir etter hvert tydelig at hun har noe å skjule.

To liv er en ukonvensjonell spionfilm. Her er de sosiale relasjonene i familien viktigere enn de politiske spenningene mellom øst og vest.

Det er ikke bare handlingen i To liv som er satt til 1990. Filmens kornete og grålige estetiske uttrykk får det til å virke som om selve filmen ble laget på samme tid. Dette grepet fungerer overraskende godt. Og den grå, styggvakre østblokkestetikken er ikke uten en viss sjarm.

Til å være et familiedrama er filmen forbausende lite følelsesvekkende.

Til å være et familiedrama er filmen forbausende lite følelsesvekkende. Den svake historiefortellingen gjør et godt premiss til et middelmådig sluttprodukt. Vi kommer aldri helt under huden på familien – ikke en gang på hovedrollen Katrine. Etter hvert lurer du på hvorfor du i det hele tatt skal bry deg om hva som skjer med henne. Vondt blir verre når familiedramaet skal krydres med stadig flere thrillerelementer mot slutten av filmen. For To liv er kjemisk rensket for det spennende ubehaget som kjennetegner gode thrillere. De få actionscene vi får servert er både uengasjerende og lite forseggjorte. Spenningsscenene tilfører ikke filmen noen verdi, de bidrar bare til å gjøre den mer schizofren.

Blant skuespillerne står Liv Ullmann for den klart sterkeste prestasjonen. Hun skildrer en mor som rives mellom motstridende følelser på en uhyre presis og troverdig måte. Men det er ikke nok til å redde To liv.

Powered by Labrador CMS