Krimkongenes avkroning
Svensk film henter inn de store kanonene for å regissere og bekle rollene i høstens store krimsatsning. Resultatet er som å se en lang bok – på film.
Svenskene kan sin krim. Hej, hej, Wallander, Beck og Falk. De er dessuten rakkere til å omgjøre boksuksesser til film- og kassasuksesser. Det er ikke lenge siden vi myste fram bak putene i sofaen da Salander knuste ballene til halve Stockholms skitne skurkeverden.
Nå har Lasse Hallström blitt satt til oppgaven å klistre den største krimsuksessen siden Milleniumtriologien, Hypnotisøren, til lerretet. Som harde pakker under juletreet for skandinaviske krimelskere.
Det kommer tydelig fram at plottet i filmen stammer fra en bok: Det er innviklet og mangesidig. Joona Linna (Zilliacus), en ensom ulv av en politietterforsker, får et kaldblodig familiedrap i sine hender. Det eneste overlevende vitnet, den fjorten år gammel sønnen, ligger i koma på sykehuset. Joona tilkaller lege og hypnotisør Erik Bark (Persbrandt), for å bryte inn i underbevisstheten til gutten og finne svar.
Det er bare det at Bark har lovet seg selv å aldri mer hypnotisere, på grunn av en tidligere hypnoseblunder. Dessuten kom Bark også i skade for å være utro mot kona (Olin) et par år i forveien, hvilket gjør at han er på randen av en separasjon.
Når Bark tar opp hypnotiseringen igjen, blir sønnen hans bortført av en person som tydeligvis ikke er så keen på at han skal grave seg ned i underbevisstheten til den overlevende gutten. Derfra og ut bare baller det på seg i et vinterkaldt og nedsnødd Stockholm.
Dette høres kanskje forlokkende ut, men det hele tar fryktelig lang tid. Det er alt for mange vendinger fram og tilbake, elementer som introduseres for så å lukes ut på useremonielt og diskret vis senere i filmen. I tillegg kommer seige dramasekvenser mellom Persbrandt og Olin der de streber med å finne tilbake til hverandre og ikke minst sin bortførte sønn. Misforstå meg rett, disse kan spille skjorta av hvem som helst, men det tar oppmerksomheten vekk fra krimbiten, fra spenningen.
Filmen tar i bruk nordisk vinterstillhet som virkemiddel, og lydsporet er velkomponert og snikende. Det luskes rundt hjørner og filmes fra kikkervinkel i god krimtro. Allikevel blir det kjedelig og forutsigbart. Det er ikke nok driv i handlingen, og ikke på langt nær skummelt nok. Ikke engang en skrekkallergisk reddhare som undertegnede skjelver i buksene. Det er et dårlig tegn fra våre krimnaboer i øst.