Platefyll i Vinni-land

Har vi gått lei av Vinni nå? Rapperen som startet karrieren med å være alle ungdomsskolejenters drømme-badboy, er nå mer populær hos bestemødrene deres. Og nå rapper han på norsk. Det kan han gjerne fortsette med, for i motsetning til for eksempel kollegaene i Bergens-ensemblet «A-Laget», er det langt mer variasjon og dypere refleksjon i rap-kjæledeggens tekster – og befriende få selvforherligende strofer.

Tekstlinjer som «går på TV for å nedbetale lånet til banken» kan leses som at rapperen har solgt sjela til kommersen, eller som en trist erkjennelse av hva en musiker i dag må svelge av stolthet for å leve av musikken. Vinni har flere referanser til hva suksessen i kjølvannet av TV2s program «Hver gang vi møtes» har betydd for karrieren hans.

En konsekvens av suksessen er at Universal sannsynligvis har bedt Vinni smi mens jernet er varmt. Det bærer plata litt preg av. Den er litt for ujevn til at den vil ligge på VG-lista i mange måneder. Noen låter er veldig bra, som åpningssporet «Stjernestøv». De fleste er midt på treet og én av dem burde ikke vært på plata: Platt melodi og en tekst på et lavt nivå til Vinni å være gjør låta «Løvenes Konge» til skivas svakeste.

Produksjonen er variert: her er alt fra Tommy Tees 90-talls-produksjoner til låter som like kunne gjerne vært på sisteskiva til Karpe Diem. Han utleverer seg selv uten at det bikker over. Kanskje er det bra for oss andre at plata ikke er knall – flere runder Vinni i media hadde blitt i meste laget.