Får ingen krone

Sandra Kolstad har sagt at hun vil ha seg frabedt å bli omtalt som «Norges elektronikadronning». Hun er, med rette, oppgitt over den norske anmelderstandens rundhåndede utdeling av (kvinnelige) rojale titler.

(Nothing Lasts) Forever

åpner sterkt. Introlåta «The First Deception (The First Guarantee)» er langsom og mystisk før tempoet øker i spor to, «Kyrie (Elysion)», og videre over i blodcatchy «The Young (Evil) Woman and the Ocean». Ja, alle låttitlene har parenteser i seg. Vi snakker høyt tempo, kjølige synthlinjer og fengende beats. Plata holder trøkket og lytterens interesse oppe i stor grad fra begynnelse til slutt.

Flere anmeldere påpekte likheter med The Knife på førstealbumet, og det er vanskelig å beskrive Kolstads musikk uten å nevne den svenske duoen. Både lydbildet, engelskuttalen og stemmen er tidvis farlig likt. Problemet er at det ikke låter som subtile hint eller referanser, men heller befinner seg et sted mellom tribute og plagiat. Åpenbare nikk til andre velkjente elektronika-artister dukker også opp og bidrar til at albumet ikke låter spesielt nyskapende.

Kolstad har produsert albumet sammen med Petter Eldh, og duoen er åpenbart meget dyktige i sitt fag. Vi får håpe at hun lar Eldh, med sin bakgrunn i improvisasjonsmusikk, ta henne med til uutforsket musikalsk terreng i neste omgang – for (Nothing Lasts) Forever kunne hatt godt av mer særpreg. Kolstad kan i hvert fall trøste seg med at hun ikke får noen krone av undertegnede. bra er ikke plata.