Rett i trynet

I Norge har vi det bra. Det synes opplest og vedtatt. Og alle statistikker virker å bekrefte det vi i patriotismens ånd ofte finner for godt å proklamere: Norge er verdens beste land å bo i.

Regissør Eva Sørhaug har satt seg fore å undersøke og bryte ned akkurat denne illusjonen. For kikker man litt under velstanden på overflaten, så sier det seg selv at lykkelandet Norge for mange ikke eksisterer. Og at noen faktisk har det helt jævlig.

Sørhaug følger dermed i den brutale hverdagsrealismens ånd opp flettverksdramaet Lønsj fra 2007, med et enda mer brutalt og hardtslående realismedrama: 90 minutter.

I et, som tittelen antyder, 90 minutter langt utsnitt av deres liv, får vi skildret skjebnen til tre menn. Tre svært forskjellige menn, som kun har det til felles at faktorer i deres samliv ikke fungerer, og at de ønsker å gjøre noe med den misnøyen de opplever. Men hva som har ført til denne misnøyen får vi ikke vite. Det blir heller ikke tydeliggjort hvilke konsekvenser de får, de valgene som blir tatt i disse avgjørende minuttene av deres liv. For Sørhaug gir ingen svar i filmen.

Vi får se verken mer eller mindre enn de 90 minuttene. Det er ingen tilbakeblikk som viser hvorfor Bjørn Floberg er sykt deprimert, som viser hvorfor Mads Ousdal og Pia Tjelta krangler, som viser hvorfor Aksel Hennie grisebanker dama si. Vi får ingen forklaringer – vi får bare se. Og det gjør inntrykket, budskapet og betydningen av det som skjer enda større, enda mer taktilt, enda mer vondt.

90 minutter er en modig film. Den er tøff, bokstavelig talt voldsom, og tør å fortelle smertefulle historier på en ærlig måte. Historier som kanskje ikke blir fortalt så ofte, men som ikke er mindre viktige eller sanne av den grunn. Tvert imot. Det er ikke den filmen du går og ser når du skal ha en kosekveld på kino, men allikevel en film du kan trenge å se. Fordi den viser en side av virkeligheten som mange kanskje velger å se bort ifra. Fordi den, heldigvis, ikke rammer en selv. Den sitter som en knyttneve i magen.