Rapport fra #50337
Rossi, fange #50337 til daglig, har sittet på dødscelle i Arizona State Prison i over 20 år. Nå nærmer ankeprosessen seg slutten; han regner med å bli henrettet om kort tid. Mens jeg venter på å dø er hans bidrag i kampen mot dødsstraff.
I lesningen av førstehåndsskildringer av denne typen står man alltid i fare for å la seg blende av erfaringens autoritet. Hvordan kan man være uenig når forfatteren selv har opplevd det han skriver om på kroppen? Det er lett å glemme at selv om Rossi sitter på dødscelle, gjør ikke det ham nødvendigvis bedre skikket til kritisk refleksjon over straff, soning og tilgivelse. Partiene der Rossi nøkternt beskriver hverdagen på death row eller legger fram kalde fakta om dødsstraff, er da også de sterkeste. At fangene sitter 23 timer i døgnet på cella, eller at Den amerikanske veterinærforeningen fordømmer bruken av giften som benyttes til henrettelser, fordi dyret «kan oppleve smerte og lidelse», taler for seg selv.
Når Rossi forsøker å se utover sin egen celle, er ikke alltid poengene hans like innlysende. Han diskuterer blant annet hvordan de etterlatte etter de dødsdømtes forbrytelser skal håndtere smerten de har blitt påført: «Tilgivelsen er så sterk at den medfører den helbredelsen som er en nødvendig bestanddel av menneskeligheten vår. Manglende evne til å tilgi kan absolutt ødelegge livet vårt, (…); for når vi nekter å tilgi andre, blir vi den som lider.» Har morderen Rossi rett til å preke tilgivelse, og det til sine ofre? Og ligger det ikke også en liten ansvarsfraskrivelse her? De etterlatte lider vel først og fremst på grunn av tapet av et menneske som sto dem nær? Deres eventuelle manglende evne til å tilgi kommer i andre rekke, skulle jeg tro.
Mens jeg venter på å dø legger neppe fram nye, avgjørende argumenter mot dødsstraff. Det boken imidlertid gjør, er å gi et glimt inn i et retts– og fengselssystem som har fortrengt hva det faktisk har å gjøre med, nemlig mennesker. Det er langt på vei nok.
3 kommentarer
Det går ikke an å rettferdiggjøre dødsstraff. Å drepe en som har drept? Jeg håper alle ser dobbeltmoralen i dette.
Uansett hva en person har gjort er det uakseptabelt å behandle mennesker på dødscella som avfall. Vi er alle mennesker med følelser og sjel, uansett hva galt vi har gjort i livet og hvilke forhold vi er oppvokst med. Klart jeg mener at det skal være en rettferdig straff, men å ta liv løser ingen problemer. Jeg tror at mange ganger er det faktisk mer straff i å leve for forbryteren enn det er å bli henrettet, fordi han eller hun må leve med det de har gjort.
I USA bør de absolutt konsentrere seg mer om rehabilitering enn dødstraff.
Ja, selvsagt er det en enkel måte å bli kvitt problemet på ved å henrette noen. Men, det jeg har problemer med er at det er allmenn kjent at drap er ulovlig og noe helt forferdelig, hvorfor blir de straffet på samme måte da? Det virker ikke så gjennomtenkt...
Dessuten er det mange som sitter på "death row" som er uskyldig eller som var på feil plass til feil tid.
En av unnskyldingene for å opprettholde dødsstraff er at familiene, de pårørende kan få en avslutning, få fred i sinnet. Men, uansett hvordan man vrir og vender på det så har forbrytelsen skjedd, og uansett hvem som dør sa er det ingenting som kan forandre på det. Og når noen dør så går det sjelden utover bare den som blir borte, det går utover familie, venner, foreldre, kjente. For tro det eller ei, alt dette...
Det har en som har handlet galt i livet også.
Vi kommer ingen vei med dødsstraff. Det er galt å drepe, derfor skal ingen gjøre det. Hverken myndighetene eller noen andre. Hjelp hverandre isteden, rehabiliter hverandre, ha tro på hverandre og hver glad i hverandre.
Dette er en ond sirkel. Alle skal straffes når de har gjort noe galt, mange kanskje med livstid. Men ,ingen har rett til å frata noen livet. Ingen.
jo, det du sier, sier jo seg selv på en måte. dødsstraff er bare helt sykt
Det er litt for enkelt å si det der. Hvis du hadde opplevd at hele familien din hadde blitt drept av en gærning (ikke en som kun var "sinnsyk" i gjerningsøyeblikket, men en som gjorde det fordi han hadde "lyst"), kan det nok hende at til og med du hadde skiftet mening.
Forøvrig tror jeg ikke akkurat at folk hadde godtatt at for eksempel Hitler, Nikolai Ceausescu, Saddam Hussein, Charles Manson med flere, hadde sluppet dødsstraff etter det de har gjort. O_o
Forøvrig så er ikke bare USA den store synderen her...det er mange land i Midt-Østen som også praktiserer dødsstraff.
