Blogg for bokhylla

Etter flere år som sint kjendisblogger har Linnéa Myhre tatt steget fra internett og over i bøkenes verden. «Evig søndag følger utviklingen gjennom et år i Linnéa Myhres liv», lover baksideteksten.

Og livet leseren inviteres inn i er triste saker. Linnéa går planløst gatelangs i hovedstaden, hun tilbringer hele dager under et varmeteppe på sofaen mens hun kjenner på sine favorittknokler, og hun går i timevis rundt i butikken og studerer næringsinnhold i matvarer hun aldri tillater seg å spise.

Besøkene hos psykiateren Finn fungerer som en rød tråd gjennom hele boken, selv om innholdet i samtalene deres sjeldent gjengis.

Bokens første 60 sider blir allikevel mer eller mindre intetsigende beskrivelser av Linnéas daglige virke. Det er først når Myhre midtveis flytter søkelyset fra tilværelsens generelle håpløshet, og heller vender blikket innover i sine egne spiseforstyrrelser, at fortellingen blir interessant. Hun går tilbake i tid, til tvangsinnleggelse og bestemorens dødsleie. Her gir hun innblikk i sitt eget sinn og dets forvrengte logikk.

Myhres blogglesere vil kjenne igjen den kalde tonen og det naive språket i Evig søndag. Boken framstår nærmest som en forlengelse av bloggen. Den største forskjellen på blogg og bok er at hun i romanformatet slipper leseren nærmere. Det ser ut til at Myhre er mer fortrolig med å utlevere seg selv i boken. Romaner kommer som kjent ikke med kommentarfelt.

Det er lett å se at Myhre ikke er noen dreven romanforfatter. Som blogger har hun fått utfolde seg fritt for et stort publikum, uten noen form for tekstredigering utenfra. Bokas største problem er nettopp at det verken har lykkes forfatteren eller forlaget å rydde opp i bloggspråk og -stil. Myhre skriver ujevnt og ofte inkonsekvent. Når et uttrykk knapt forekommer i hele boken, for så å dukke opp tre ganger med korte mellomrom i et kapittel, er det lett å mistenke at teksten er skrevet på innfall.

Evig søndag er både brutal og modig. Linnéa Myhres historie fortjener å fortelles. Men en luftig bok på snaue 200 sider burde ikke tillate seg så mange intetsigende avsnitt. Noen burde vært rausere med rødpennen.