Mange er lei seg for at de ikke har førstehåndserfaring fra 60– og 70–tallets episke og psykedeliske musikkunivers. Undertegnede er en av dem. The Lovethugs er tydeligvis også nedfor av samme grunn. Derfor har de laget et sjarmerende album som tar opp arven fra tiden da mennene skulle være myke og sitarspillingen skulle være hard.

Fra første minutt er lytteren tatt med på tidsreise. Musikken er ikke ny og frisk, men dette er så herlig lyd at det ikke gjør noe. Det presenteres en rik flora av instrumenter, som bandet håndterer stødig. De er ikke redd for å bruke klisjeer, og lar sitarer, hammondorgler og fløyter få spillerom til å skape den rette svevende og tidvis litt psykedeliske stemningen. Det glir heldigvis aldri ut i instrumentonani, men noen ganger skulle de derimot turt å la musikken bli hakket mer intens, for den mangler energiutladningene. Mangelen er mest tydelig i vokalen, som er albumets største svakhet. Den er tidsriktig tilbakelent, men tidvis usjarmerende monoton og vaklende.

Men Babylon Fading er uansett deilig å lytte til. Og albumet har helt klart den rette stemningen, for du venter bare på at en radiostemme skal introdusere låtene med «Good morning, Vietnam!»