Kilte det litt mellom bena da du så musikkvideoen med Michael Paskalev dansende rundt i bare trusa? Den hvor han kaster planter rundt seg og synger i en lysestake? Du får nesten samme go’følelsen av å se ham live.

Paskalev har, som en del av Oslos kuleste vennegjeng, gjenopplivet singer/songwriter-sjangeren med ompa, ompa og en touch av folk og country. I bandet har han med seg Jonas Alaska og et knippe til av deres LIPA-oppfostrede, talentfulle venner på ymse instrumenter. Det høres ut som de har jammet sammen rundt leirbålet hele livet, og på Øyafestivalens minste scene river de i en runde av hese mannsrøster i skjønn, flerstemt harmoni. Billie Van svanser rundt, vekslende mellom å kvitre med, klaske på en tamburin, eller pirke på en sånn slide-gitar som griner.

På tross av at de uansett sprenger funky-folk-skalaen med glans, er Paskalev best når han drar på med litt fart, med låter som «I spy» og «Jive babe». Da rocker det i trusefoten. De såre låtene blir litt mange og litt dryge i den lett berusede ettermiddagssola. Det er nesten så man rekker å kjede seg litt.

Men alt i alt er dette flinkis på en nedpå måte. Denne gjengen kunne helt sikkert laget introvert barokkpop eller postpunk-fuzz, men de velger i stedet å la oss være med i gjengen sin en liten halvtime, med tilgjengelig kosemusikk. «Så kule dere ser ut! Jeg har lyst til å bli venn med dere alle sammen», lyder det fra scena. Ja takk, bare du tar av deg buksene, hopper litt rundt og tar en låt med futt i.

agneskl@universitas.no