«Hvis dere føler at det er noe som ikke helt stemmer, er det fordi de fleste sangene mine er skrevet når det er grått og slapsete ute, og alt bare er helt dritt.» Jenta med det lange skjørtet smiler småbeskjedent fra scenen. Det er ikke akkurat drittvær. Den innpåslitne sola skaper heller en herlig kontrast til de dunkle tekstene Siri Nilsen fremfører i sitt perfeksjonerte toneleie. Det hersker liten tvil om at det musikalske gehøret ligger i blodet, og hun viser hvor elegant hun har overtatt stafettpinnen etter sin far, Lillebjørn.

Siri mestrer den vanskelige oppgaven å ha intim kontakt med publikum på Øyas største og mest upersonlige scene. Man føler etter hvert at man lærer henne å kjenne, der hun står med ukulelen over skulderen og myser mot skarpe solstråler.

Selskap har hun også, av strykere, syngedamer og trommisen fra Montée – en gjeng som ser ut til å være så scenevante, at du skulle tro de hadde teselskap der oppe. Bongotrommer, cello og Siris ukulele er fargerike innslag i en uhøytidelig og sjarmerende opptreden. Publikum er med på leken og fyller det meste av plassen fra Enga til ruinene.

Det er mangfoldet i lydbildet som preger Nilsen-opplevelsen: Det uskyldige og søte er det man griper først fatt i, men hører man etter, er tekstene nakne og dystre; skildringene er enkle, men beskrivende; stemmen er skjør, samtidig som den er kraftfull. Det er herlig å småsove på gresset til denne konserten, og det blir dessuten bevist at gåsehud kan oppstå i stikkende sol.

idamhes@universitas.no