Annonse

Tidsreise ’82

So We Must Meet ApartAv: Amish 82 Plateselskap: Riot Factory

I likhet med de fleste andre norske band for tiden, hadde Amish 82 sitt gjennombrudd som ukas urørt, med påfølgende hyppig rotasjon på p3. Bandet var raskt ute med et debutalbum, utgitt på det trondheimsbaserte labelet Riot Factory. Et år senere følger bandet opp med en ny full-lengder. So We Must Meet Apart tematiserer den kalde krigen og den mørke kjærligheten. Både tekstene og bandnavnet gir et lite subtilt hint om hvilket tiår lydbildet er inspirert av, og Amish 82 innfrir forventningene med klang på skarptromma og Jean Michel Jarre-synth på refrengene.

Albumet krever litt godvilje. Det er ikke umiddelbart fengende ved første gjennomlytting. Et godt eksempel på dette er låta «4’12 AM». Vokalmelodien tar uventede sprang i så godt som hver frase. Den oppleves derfor litt unaturlig, og vanskelig å få helt tak i. Likevel skal det ikke mer enn én eller to gjennomlyttinger til før denne låta virkelig sitter, og kanskje er platas sterkeste.

På platas førstesingel, «Even Stardom», har elektrotrioen fått med seg Anana som gjestevokalist. Låta etablerer stemningen hele plata går i, elektronisk og kaldt, med avbrekk av organisk varme, i form av enten vokal, sax eller analogt låtende synther. Den helhetlige estetiske sammenhengen i plata gjør den verdt å høre i sin helhet, i en tid der dette formatet er truet av DJ Spotify. Med powersynthbass, falsettkoring og kubjelle er Amish 82 tro mot bandnavnet sitt – det er som om man kan høre vindmaskinen og dongerijakkene bakerst i lydbildet.

bendik.baksaas@universitas.no

Annonse

Ingen kommentarer

Forhåndsvisning

Felt merket med * er obligatoriske.

Formateringskoder

**feit**
Gjør teksten feit
*utheving*
Uthever teksten
[ordbok](http://s0.no/1/)
Lager lenka ordbok
> Tekst
Siterer teksten

Skriver du inn epost-adresse, får du epost ved svar. Adressa blir ikke publisert.

Sett deg inn i våre debattregler før du skriver en kommentar.

10 siste saker i anmeldelser

Urban visesang

I sin helhet er Sasha Siems Most of the boys en genial symfoni med både uro og ro på samme tid. Det er bare å håpe lytteren ikke faller av på veien.

For feit feminismebok

Verden trenger fremdeles feminister, men den trenger ikke F-ordet.

Featurefest

Når noen av de beste tekstene til Norges skarpeste feature-penn samles mellom to permer, blir selvfølgelig resultatet bra.

Blodig alvor

Dokumentaren Drone tar for seg et internasjonalt betent tema, og kommer trolig til å skape debatt i Norge, kanskje også utenfor landegrensa.

Naturen som krykke

Henrik Martin Dahlsbakkens første spillefilm kunne vært rørende. Dessverre overbeviser den ikke.

Glemmer gråsoner

Hva er RASISME gir deg noen verktøy til å skille rasistiske ytringer fra ikke-rasistiske. Men boka mangler klarheten til å fungere som en pålitelig guide.

Middelmådig dekadance

Til tross for flere perler og Karin Parks udiskutable talent, faller Apocalypse Pop mellom to stoler.

Nålmodig kunst

Broderiutstillingen Nålens øye stiller spørsmål om kjønn, makt, tid, og tradisjon samtidig som den gir oss en fortelling om broderiets historie - sett fra baksiden.

Muskedundermagi

De tre musketerer på Folketeateret er tre timer med latter og intriger som forsvarer hver krone.

Rytmisk synthromantikk

Ten Love Songs er Susanne Sundførs hittil sterkeste album, og selv om det bare er februar, er det fristende å kalle det årets beste norske.


Flere saker fra anmeldelser »