–Å, nei! sier den vennlige medisinstudenten som har tilbudt seg å vise veien for Universitas rundt på medisinsk fakultet. Vi sitter i de bratte benkeradene i lille auditorium, og ser ned på gjesteforeleser Per Nortvedt.
Medhjelperen hadde sett for seg at Jan Helge Solbakk, en skjeggete mann med flere doktorgrader enn livets lengde kan tillate og som visstnok snakker som Platon, skulle foredra for medisinerne på fjerde semester. Men slik ble det ikke.
Salen er preget av et glissent oppmøte, fordi nesten hele kullet leser til anatomieksamen. Det er heller ikke så lenge siden kullet ble skilt ut fra studentene på odontologi og ernæring, de som uansett hadde medisin på førstevalg og ikke kom inn. Her er bare kremen igjen.
Profesjonsstudiet legger opp til forelesninger av en litt annen natur enn de på øvre Blindern. Studentene på medisin vet at de kommer til å få jobb, og foreleserne deres også. Derfor kommer Nortvedt stadig med kommentarer av typen: «Dette har dere plikt til å opplyse pasientene om!» og «Dette er et spørsmål som dere ofte kan komme til å få». Derfor er det heller ingen som rynker på nesen dersom en medstudent går ned i pausen eller etter forelesningen for å snakke med foreleser om felles kjente og dermed bygge nettverk.
Temaet for dagen er medisinsk etikk, nærmere bestemt «Blålysmedisin og/eller helse for hver krone» – hva skal man prioritere å behandle? De som kjøres inn i ambulanse eller kronisk syke pasienter på venteliste? Temaet er spennende og alltid aktuelt, og Nortvedt kommer med flere eksempler for å illustrere forskjellige kinkige valg. Foreleser bruker power point-lysbildene mer som en rettesnor han stadig kan prate seg vekk fra, enn som en skreddersydd del av undervisningen, og det kan oppleves distraherende. Samtidig forteller han levende om etiske dilemmaer. Men det blir ingen diskusjon av den grunn. Kanskje fordi det er så få oppmøtte? Eller kanskje fordi Nortvedt struper debatten med utsagn som «dere må gjerne protestere, men jeg kan ikke se noen gode motargumenter». Da er det ikke rart det blir stille i salen.
Som medisinerne rundt meg sa til hverandre i pausen: I et fag som medisinsk etikk, på et profesjonsrettet studium, er det viktig med diskusjon. Den ble aldri opphetet i lille auditorium.

Karakter: D

s.n.langvad@universitas.no