Flyndreflat

Flyndre, nyfisket i Oslofjorden, fritert med estragon, kapers og sitron. Kveldens verter diskuterer måltidet kritisk: Kanskje litt lite karri, vi kunne brukt mer kapers. Krydderet forsvinner uansett sammen med kirsebærvinen etterpå, og samtalen vikler seg inn i spørsmålet om skotøy. Et par brukte sko skifter hender, og vips – ved oppvasken snakker vi om statsvitenskapelig metode. Hvorfor ender vi alltid der, tenker jeg på veien hjem. For mange år på Blindern, blir konklusjonen. Til sammen en hel generasjon av sosialteori. Men sengelektyren endrer perspektivet.

Forfatterne av Mediene og terroraksjonen kunne hatt godt av litt analytisk akrobatikk. Analyser så dørgende kjedelige at ingen vert kan servere dem, presenteres her som «det beste av mediestudentene i Voldas kandidatoppgaver». Observasjoner av typen «TV-mediet er preget av enveiskommunikasjon», og analyser som konkluderer med at twitter er en tvilsom nyhetskilde, er bygget på endeløse kolonner med tall. Det virker som om mediestudentene ikke kan annet enn å telle. Å tenke, det kan de i alle fall ikke.

Hvor mange minutter snakket TV2s nyhetsankere? Var det mer eller mindre enn kollegene i NRK? Og er det ikke tankevekkende at ordet «muslim» ble nevnt veldig mange ganger før gjerningsmannen ble kjent, men få etterpå? Nei, det er åpenbart, forståelig – og rimelig. Disse analysene er omtrent like flate som flyndren, men lang fra like smakfulle.