Improteater

– Riiiing, riiiing!
– Hallo? Beklager, jeg må gå. Nå får vi aldri vite hva som kunne skjedd mellom oss. Telefonen min ringer alltid på upassende tidspunkter.
Stephen Sims gjør stemmen ungpikeaktig, og ser brydd på Lee White, brannmannen «hun» er på stevnemøte med. Den smekkfulle salen på Det andre teatret (DAT), fniser småberuset. Undertegnede fikler desperat med den løpske iphonen som har gitt the Crumbs latterpoeng.

Oppskriften er velkjent for et bredt Oslopublikum. Temaord fra salen, et par improvisatorer, og vips: en ny fortelling. DAT høster fruktene av målrettet arbeid. Nå kan de hente inn stjernene fra utlandet.
The Crumbs er to kanadiere som har sparret med hverandre i over ti år, og det synes. De har en ro, en evne til å nøste opp tråder fra tidligere scener som publikum for lengst har glemt. De maler detaljerte bilder med suveren mimikk, sine egne kropper og to trestoler som eneste verktøy. Vi sitter fengslet når fjortisen White stjeler sin nyfødte lillebror og setter kursen mot Sør-Amerika for å starte et nytt liv. Ikke mist barnet, tenker vi, selv om fyren er tynn i håret og ikke bærer annet enn luft.

Troverdig spill og uovertruffen timing til tross, kveldens forestilling blir nesten for trygg. Selv om Sims og White kan sin impro, kommer de ikke helt i mål rent fortellerteknisk. Men de stresser aldri, tyr ikke til store fakter og voldsomme vendepunkter. Dette er bunnsolide greier, og du kan ikke annet enn å sette mobilen på lydløs. The Crumbs fortjener vår fulle oppmerksomhet.

agneskl@universitas.no