Annonse

Ensformig etappe

Last HeatAv: Last Heat Plateselskap: Jansen Plateproduksjon Tid: 36 min

Last Heat er fem rutinerte musikere med hjerte for rock og country. De har bakgrunn fra band som Bare Egil Band, Paal Flaata og Gåte, men de er først nå samlet for å spille inn egen musikk. Med akustiske gitarer, flerstemt vokal og steelgitar er bandets røtter i søttitallet solid forankret.

På tross av både dystre titler og tekster, er musikken til Last Heat utadvendt og optimistisk. Øystein Frantzvågs vokal dominerer alle låtene med formidling av tekst rundt temaer som angst og ulykkelig kjærlighet. Lytteren blir invitert med på en personlig reise - problemet er at denne reisen ikke er variert nok. De fleste låtene funker i og for seg, men satt etter hverandre blir de vanskelige å skille. Vokalmelodiene er bygd opp rundt de samme frasene og motivene gjennom hele plata. Med et band som stort sett spiller hele tiden og stort sett i samme tempo, er det dermed altfor lite dynamikk i albumet.

Først der bandet tør å stoppe å spille kommer følelsene i tekstene ordentlig fram. Den nydelige låta «No One Knows» åpner sårt med kassegitar og vokal. Når bandet etter hvert kommer inn, med både blås og orgel, blir resten av sporet en sakte oppbygning som hele tiden er underordnet vokalisten. Dessverre er det langt fra et par gode låter til en god plate. Uten en helhetlig komposisjon er det ikke interessant nok i lengden. Det er utvilsomt mye god musikk her, men når låtene ikke har noen annen innbyrdes funksjon enn å ligne på hverandre, blir albumet for ensformig til å stå løpet ut.

bendik.baksaas@universitas.no

Annonse

Ingen kommentarer

Forhåndsvisning

Felt merket med * er obligatoriske.

Formateringskoder

**feit**
Gjør teksten feit
*utheving*
Uthever teksten
[ordbok](http://s0.no/1/)
Lager lenka ordbok
> Tekst
Siterer teksten

Skriver du inn epost-adresse, får du epost ved svar. Adressa blir ikke publisert.

Sett deg inn i våre debattregler før du skriver en kommentar.

10 siste saker i anmeldelser

Blodig alvor

Dokumentaren Drone tar for seg et internasjonalt betent tema, og kommer trolig til å skape debatt i Norge, kanskje også utenfor landegrensa.

Naturen som krykke

Henrik Martin Dahlsbakkens første spillefilm kunne vært rørende. Dessverre overbeviser den ikke.

Middelmådig dekadance

Til tross for flere perler og Karin Parks udiskutable talent, faller Apocalypse Pop mellom to stoler.

Nålmodig kunst

Broderiutstillingen Nålens øye stiller spørsmål om kjønn, makt, tid, og tradisjon samtidig som den gir oss en fortelling om broderiets historie - sett fra baksiden.

Muskedundermagi

De tre musketerer på Folketeateret er tre timer med latter og intriger som forsvarer hver krone.

Rytmisk synthromantikk

Ten Love Songs er Susanne Sundførs hittil sterkeste album, og selv om det bare er februar, er det fristende å kalle det årets beste norske.

Det motsatte av juicy

Hvis du ønsker bedre helse og å gå ned et par kilo, kommer du lengre med sunn fornuft enn med Juice detox.

Rødt kort til grønt lys

I en by som Oslo kreves det en imponerende mengde kåtskap og velvilje for å bruke 100 kroner på å tilbringe lørdagen i en svett kjeller, omringet av fulle og lidderlige medstudenter.

Sårt om isolasjon

I Klokken og sengen setter Eline Lund Fjæren ord på tanker få tør å si høyt.

Like barn leker best

Norsk stjernelag snur Munchmuseet på hodet.


Flere saker fra anmeldelser »