Bergen, 31. august

Svindyre kompendier og depositumsangst, bolighaier og en kjæreste som griner på Skype. Semesterstart er jævlig, ass!

Det tror du i hvert fall, inntil du ser Paul Tunges debutspillefilm Kano.

Yvonne og Daniel, et par i et skrantende forhold, har bestemt seg for å flytte til Bergen. Der bor de i en trist kjeller mens de venter på at de skal ramle over en leilighet. Og det gjør de – et forlatt industrilokale som de gjør bohemkoselig med graffiti og søplete møblement.

Faller ting nå på plass – ordner det seg for paret?

Det gjø’kke det vettu, og mye tyder på at kunststudiet i Bergen har skylda. Yvonne har nemlig kommet inn, og Daniel har det ikke.

Mens Yvonne jobber hardt på skolen, bedriver Daniel lediggang i Bergens grønne, regntunge lunger, akkompagnert av et urovekkende lydspor. Det kan umulig gå bra. Det hele ender med at Yvonne blir ufrivillig hovedperson i Daniels forsøk på å gjenvinne kontrollen over tilværelsen, i form av et ekstremt tvilsomt kunstprosjekt.

Med sin blågrønne sensommerkoloritt, eksistensialistiske bysosing og knuste kunstnerdrømmer, er Kano den sære, lavbudsjetterte emo-fetteren til Joachim Trier-filmen Oslo, 31. August. Tunge har ingen hang til verken skravling eller forklaringer, og fotografiet er preget av vakre, men ekstremt nære utsnitt. Er du av den i overkant tålmodige, indiefilm-vennlige sorten og vil se hva som rører seg blant unge, lovende filmskapere, er Kano intet dårlig filmvalg. Om ikke, kan de 82 minuttene fortone seg som i overkant lange.