Annonse

OBSKUR: I Natt, regn dras leseren dypt inn i fortvilet tankevirksomhet. Resultatet blir nærmest uleselig. Foto: Siri Ursin

Litterær lobotomi

Natt, RegnAv:Kristin Ribe Forlag:Forlaget Oktober

Kristin Ribe leverer nok en utfordring. Men bør vi ta den på alvor?

Hvorfor skal leseren fordype seg i fortellerens tåketale?

Da jeg-personen var 14 år, forsøkte moren å begå selvmord med piller. Nå, 27 år senere, befinner hun seg i en dyp depresjon, trolig indusert av morens nylige slag og nært forestående død. Hun er besatt av tanken på at moren aldri har elsket henne. Kanskje spontanaborterte moren et barn før hun fikk henne? Kanskje var det dette barnet hun egentlig ville ha?

I Natt, Regn plasseres leseren dypt inne i jeg-personens ufiltrerte og usammenhengende tankevirksomhet. Skillet mellom drøm og virkelighet, tanke og handling er visket ut. Eksistensielle refleksjoner blandes med nærmest psykopatiske teorier om hellige tall og tverrsummer. Teksten er kaotisk, fragmentert og vanskelig å få taket på.

Etter hvert flyttes perspektivet: Vi er i morens tanker. Eller er vi i datterens tanker om morens tanker? De som har lest Ribes forrige roman, Syn, vil gjenkjenne denne sømløst vekslende fortellerstemmen.

Hvem eide vannet før morgen, bokstavelig, bak?

Ribe eksperimenterer ikke med språket, hun lobotomerer det, tømmer det for mening. Hadde ikke forlaget skrevet «Roman» på tittelbladet, kunne boka like gjerne blitt lest som en prosadiktsamling. Med en sjenerøs dose godvilje kan den kryptiske teksten leses som et forsøk på å framstille tanker i sin reneste form, før de blir rasjonalisert og språkliggjort.

Men hvilken motivasjon gir Ribe leseren til å kjempe seg gjennom denne tåken av absurditet? Hvorfor skal vi vise henne godvilje? Hvis noen kommer opp til deg på gata og sier: «En farge fra aldri det samme: Rosa», vil du nok ikke anta at du nettopp hørte noe dypt og meningsfullt. Kanskje er det nettopp dette som er problemet i Natt, Regn, at fortelleren, som den tilfeldige – muligens sinnsforvirrede – personen på gata, mangler autoriteten som trengs for at vi skal ta henne på alvor. Muligens er det ikke engang meningen at vi skal lete etter mening. I så fall: Hvorfor skal leseren fordype seg i fortellerens tåketale?

Kunst som er vanskelig å forstå, er også vanskelig å kritisere. Det går ikke an å beskylde Ribe for å skrive kryptisk bare for å gi teksten et skinn av dybde. Men den jevne leser, undertegnede inkludert, vil ha problemer med å skjønne hvorfor vi skal bruke tid på litteraturen hennes.

peder.stabell@universitas.no

Annonse

Ingen kommentarer

Forhåndsvisning

Felt merket med * er obligatoriske.

Formateringskoder

**feit**
Gjør teksten feit
*utheving*
Uthever teksten
[ordbok](http://s0.no/1/)
Lager lenka ordbok
> Tekst
Siterer teksten

Skriver du inn epost-adresse, får du epost ved svar. Adressa blir ikke publisert.

Sett deg inn i våre debattregler før du skriver en kommentar.

10 siste saker i anmeldelser

Urban visesang

I sin helhet er Sasha Siems Most of the boys en genial symfoni med både uro og ro på samme tid. Det er bare å håpe lytteren ikke faller av på veien.

For feit feminismebok

Verden trenger fremdeles feminister, men den trenger ikke F-ordet.

Blodig alvor

Dokumentaren Drone tar for seg et internasjonalt betent tema, og kommer trolig til å skape debatt i Norge, kanskje også utenfor landegrensa.

Naturen som krykke

Henrik Martin Dahlsbakkens første spillefilm kunne vært rørende. Dessverre overbeviser den ikke.

Glemmer gråsoner

Hva er RASISME gir deg noen verktøy til å skille rasistiske ytringer fra ikke-rasistiske. Men boka mangler klarheten til å fungere som en pålitelig guide.

Middelmådig dekadance

Til tross for flere perler og Karin Parks udiskutable talent, faller Apocalypse Pop mellom to stoler.

Nålmodig kunst

Broderiutstillingen Nålens øye stiller spørsmål om kjønn, makt, tid, og tradisjon samtidig som den gir oss en fortelling om broderiets historie - sett fra baksiden.

Muskedundermagi

De tre musketerer på Folketeateret er tre timer med latter og intriger som forsvarer hver krone.

Rytmisk synthromantikk

Ten Love Songs er Susanne Sundførs hittil sterkeste album, og selv om det bare er februar, er det fristende å kalle det årets beste norske.

Det motsatte av juicy

Hvis du ønsker bedre helse og å gå ned et par kilo, kommer du lengre med sunn fornuft enn med Juice detox.


Flere saker fra anmeldelser »