OBSKUR: I Natt, regn dras leseren dypt inn i fortvilet tankevirksomhet. Resultatet blir nærmest uleselig. Foto: Siri Ursin
OBSKUR: I Natt, regn dras leseren dypt inn i fortvilet tankevirksomhet. Resultatet blir nærmest uleselig. Foto: Siri Ursin

Litterær lobotomi

Kristin Ribe leverer nok en utfordring. Men bør vi ta den på alvor?

Da jeg-personen var 14 år, forsøkte moren å begå selvmord med piller. Nå, 27 år senere, befinner hun seg i en dyp depresjon, trolig indusert av morens nylige slag og nært forestående død. Hun er besatt av tanken på at moren aldri har elsket henne. Kanskje spontanaborterte moren et barn før hun fikk henne? Kanskje var det dette barnet hun egentlig ville ha?

I Natt, Regn plasseres leseren dypt inne i jeg-personens ufiltrerte og usammenhengende tankevirksomhet. Skillet mellom drøm og virkelighet, tanke og handling er visket ut. Eksistensielle refleksjoner blandes med nærmest psykopatiske teorier om hellige tall og tverrsummer. Teksten er kaotisk, fragmentert og vanskelig å få taket på.

Etter hvert flyttes perspektivet: Vi er i morens tanker. Eller er vi i datterens tanker om morens tanker? De som har lest Ribes forrige roman, Syn, vil gjenkjenne denne sømløst vekslende fortellerstemmen.

Hvem eide vannet før morgen, bokstavelig, bak?

Ribe eksperimenterer ikke med språket, hun lobotomerer det, tømmer det for mening. Hadde ikke forlaget skrevet «Roman» på tittelbladet, kunne boka like gjerne blitt lest som en prosadiktsamling. Med en sjenerøs dose godvilje kan den kryptiske teksten leses som et forsøk på å framstille tanker i sin reneste form, før de blir rasjonalisert og språkliggjort.

Hvorfor skal leseren fordype seg i fortellerens tåketale?

Men hvilken motivasjon gir Ribe leseren til å kjempe seg gjennom denne tåken av absurditet? Hvorfor skal vi vise henne godvilje? Hvis noen kommer opp til deg på gata og sier: «En farge fra aldri det samme: Rosa«, vil du nok ikke anta at du nettopp hørte noe dypt og meningsfullt. Kanskje er det nettopp dette som er problemet i Natt, Regn, at fortelleren, som den tilfeldige – muligens sinnsforvirrede – personen på gata, mangler autoriteten som trengs for at vi skal ta henne på alvor. Muligens er det ikke engang meningen at vi skal lete etter mening. I så fall: Hvorfor skal leseren fordype seg i fortellerens tåketale?

Kunst som er vanskelig å forstå, er også vanskelig å kritisere. Det går ikke an å beskylde Ribe for å skrive kryptisk bare for å gi teksten et skinn av dybde. Men den jevne leser, undertegnede inkludert, vil ha problemer med å skjønne hvorfor vi skal bruke tid på litteraturen hennes.