Du skal ikke lese Mette Karlsviks debutroman «Vindauga i matsalen vender mot fjorden», men spise den, for den smaker så godt. Oppskriften: poetisk språk med korte setninger.

Ordene er velveid og elegant dandert på arket. I stedet for å fylle sidene med skriblerier, står gjerne en setning alene og virker på en hel side, noe som gir assosiasjoner til institusjonslivet hovedpersonen lever.

Det handler om mat, mat, mat. Hvordan det å spise har tatt kontrollen over livet. Historien fortelles gjennom matoppskrifter, regnestykker og små episoder, fra eget perspektiv.

Temavalg til tross, dette er ikke bare nok et angrep på skjønnhetsidealet. Forfatteren viser nemlig at spiseforstyrrelser handler om mer enn å dele ut skyld. Det er en sykdom.

Å skildre sykdom krever en viss alvorstyngde. En tyngde som her ikke kommer frem i den vanlige «galehus»–fremstillingen, men gjennom morbide humorinnslag. Som en episode hvor statsministeren snakker om kampen om det daglige brød, samtidig som hovedpersonen setter opp en oversikt over frokosten sin. Grotesk og virkningsfullt. Karlsvik leker seg i romansjangeren, ikke for å more, men for å aktivisere leserne. Leken er vågal, men vakkert utført.