Norge er kaldt land i alle ordets betydninger, og som sådan har vi i det siste produsert mer enn vår andel tynne, triste, hvite gutter med gitar. Tom McRae er namedroppa mye i skriveriene om disse motvillige klisjeene, angivelig fordi han er en de eneste utøverne i denne sjangeren folk faktisk gidder å høre på. Nå setter han standarden igjen

Han er tynn! Tom McRae kan umulig veie mer enn sekstifem kilo.

Han er trist! Tom McRae bor i en verden hvor alt er skit, og alt blir verre hele tida, påvist ved at alt var bedre før. Tekstene er fulle av symboler og parabler, men ikke overraskende er det ordene «She» og «I» som dominerer de fleste låtene her. Tekstmessig kan våre nasjonale etterapere lære en del; Så blottet for selvironi må man være for at slike tekster skal kunne funke overhodet. Tom er faktisk så trist at han bare unntaksvis klarer å mønstre styrken til å heve stemmen over halvhviskende jamring, men når han gjør det, synger han jævlig bra.

Han er hvit! Hvitemanns sjel er tynnslitt, frossen og desperat, Toms likeså. I følge iTunes er sjangeren «folk», den hviteste av dem alle (det er egentlig ikke folk, det er contemporary singer/songwriter, ikke at det er særlig mindre hvitt).

Han har gitar! Han har det.