Når hele konseptet er å tylle lekre melodier inn i en bløtkake av støyete lag, er man virkelig prisgitt lydteknikeren. Og ja, det er kjipt å åpne en anmeldelse med å refse lyden, men grøt kan virkelig drepe live-shoegaze. På Mono under Bylarm-torsdagen led trønderstøyrockerne The Avalanche denne skjebnen. De samstemte, sjangertro vokalene som gjør låter som «Throw Away the Rest» til støyperler, når ikke gjennom. De seige, vakre melodiene bandet har bygget seg et undergrunnsnavn med, forsvinner. Selv rett foran miksen, der lydmannen sto og holdt seg for ørene, var det ubrukelig.
Og det er synd, for bandet har så mye å komme med. Midtveis i settet briljerer de med ukristelige tempo- og taktskifter. Trommisen fører solid an, og resten følger ham imponerende tight. Låtene, hvorav tre lød kjent fra Urørt-strømming, er skrevet med meloditeft og trofast kjærlighet til sjangeren. Det er lett og åpenbart å namedroppe tidlig Sonic Youth, men bandet har også flust av Built to Spill og My Bloody Valentine i seg.
Det er et stykke igjen til trønderkvintetten (eller kvartetten, når de ikke spiller live) blåser taket av konsertlokalet på samme måte som det flere hakk hvassere støybandet The Megaphonic Thrift gjør. Men The Avalanche skriver seg inn i det som er i ferd med å bli en sabla god norsk shoegazetradisjon.
Ja, og så var visst lyden mye bedre på konserten i Rockefeller-annekset. Feil sted til feil tid – the story of Bylarm.

jorgebry@universitas.no