Vag eksilkritikk

Filmskaper Beate Arnestad har besøkt flyktningleirene i nordøstlige Sri Lanka som oppsto i kjølvannet av regjeringens militære oppgjør med Tamiltigrene i 2009 – et oppgjør enkelte omtaler som etnisk rensking av tamilene. Leirene er lukket for offentligheten, men Arnestad har tatt seg inn i en av dem. I Tvunget til taushet viser hun fram den desperate elendigheten som rår der.

Under militærintensiven ble journalister systematisk holdt unna, og først i ettertid har skildringer om grove overgrep mot sivile nådd omverdenen. Her møter vi srilankiske journalister som lever i eksil på grunn av sin kritiske rapportering om tamilene.

Dokumentaren viser hvordan digitale medier endrer pressevilkårene, også der hvor ytringsfriheten er truet. Men skildringen av journalistenes eksilhverdag er en avsporing. «Tvunget til taushet» er en film om pressens relevans i konfliktområder og om personlige ofre for journalister som ikke lar seg kneble. Det er en film med en svært viktig problematikk, som ville vært tjent med en tydeligere dramaturgi.

Arnestad har bodd flere år i Sri Lanka og ga i 2007 ut dokumentaren Min datter terroristen som handlet om Tamiltigrene. Dette er kanskje grunnen til at hun ikke bruker mye tid på å fortelle oss om bakgrunnen for konflikten. Det er litt frustrerende. Filmen virker uferdig. Det føles bakstreversk å si at en film som åpenbart har et viktig prosjekt, ikke fungerer, men slik er Tvunget til taushet. Som om vi stadig nærmer oss det som er viktig, uten å noensinne komme dit.