2012-02-08

Det er snart 100 år siden Marcel Duchamp stilte ut et pissoar under en kunstutstilling, og håndverket som hovedkriterium for kvalitet har for lengst forsvunnet ut av samtidskunsten. Verkene i Etter postmodernismen? Vol. 1 står fjernt fra Duchamp, og skal blant annet svare på problemstillingen «Har postmodernismen forspilt sin egen rolle i samtidskunsten?». Mens postmodernismen avfeier alt av vedtatte sannheter, og holder intet hellig, har Galleri Neufs tredje utstilling en inderlighet over seg. Generasjon Alvor har inntatt galleriet.

Ina Bache Wiig tar rollen som den fenomenale kunstnerens muse som ser opp til geniet i «Kjæraste malar... », og i løpet av de seks håndskrevne sidene prøver hun forgjeves å hylle ham. Den prøvende, subtile stilen, og formen på verket gjør det til utstillingens kanskje mest originale verk.

Thomas Falla Eriksens «Elektro» er en intrikat og detaljert tegning av en robot. De mange detaljene av blekksprutaktige figurer og industrielle styringsmekanismer tegnet inn i roboten gjør at man blir stående lenge for å ta inn over seg helheten. Tommy Johansens «Disposisjon mellom lys og lysbryter» er rett og slett oljemaling malt rett på galleriveggen, slik man vanligvis kunne forvente på Høstutstillingen. For på samme måte som på Høstutstillingen er det variasjonen i kunsten som gjør Neufs utstilling verdt å besøke, selv om det provokative og ironiske glimrer med sitt fravær. Legg inn et besøk her neste gang du er i betongblokken på Majorstua.

Utstillingen varer til 2. mars.

Hans J. Skjong