Forestill deg at du står på en scene. En regissør sier til deg og to andre skuespillere «Dere er på en havn. Jeg vil se havneliv». Så må du komme opp med spontane replikker, med god diksjon, og ikke begynne å le hvis medskuespilleren din sier noe uventet og hysterisk morsomt om det yrende livet på havna. De pinlige øyeblikkene venter rett rundt hjørnet hvis du nøler for lenge med å komme opp med en god replikk. Og målet er jo å få folk til og le.

Derfor er det imponerende at Improsinanes fem skuespillere, alle i starten av tjueårene, unngår å havne i improfella: scener som gir deg Klovn-assosiasjoner, og som får deg til å umiddelbart sjekke om du har fått en ny melding for å slippe å se på kleinheten oppe på scenen. De fem skuespillerne, som tar fatt på sin andre sesong på Det andre teatret, er også jevnt over dyktige og morsomme. Det er ikke kun én som briljerer, de utfyller hverandre i mimikk, dialektvariasjoner og absurditeter. Og konseptet «Superscene» gjør at skuespillerne ikke blir stemt ut underveis; fire av skuespillerne konkurrerer om å skape den beste historien og regien, og så stemmer publikum på den historien de ikke vil høre fortsettelsen på.

Steinar Sagen-dobbeltgjengeren Andreas Tønnesland går til slutt av med seieren med sin regi av historien om en ensom riking som får en «Gold digger»-kone, og til slutt ender sine dager i et bazooka-angrep med kona og drapskvinnen. Morsomt? Til de grader. Og er det ikke alltid et bra tegn at én time på teater føles som et kvarter?