I forbindelse med UiOs selvforherligende jubileumsprosjekt startet universitetet i fjor konkurransen «Mitt Blindern». Håpet var å generere kunstneriske verk fra folk som hadde opplevd Blindern, og at disse skulle «si noe om forholdet mellom bygninger og enkeltmennesket». Til svar fikk de – tydeligvis – null respons. Tanken var at bidragene skulle være en del av utstillingen i høst, men innleveringsfristen som opprinnelig var i august, ble dyttet frem minst én gang – til november. Til slutt var det vel ingen annen utvei enn å vise frem det skrale som kom inn, i en kort seanse på Nasjonalmuseet.

Til alt overmål skulle Fabian Stang overrekke prisen. Fabian forklarte, så godhjertet som bare han kan, om hvordan han «umiddelbart kjente seg igjen i bildet, men samtidig så noe jeg aldri hadde sett før», i bildet som viser litt rød murstein, litt rennende fontenevann, og null menneskelig aktivitet. Hva det er Fabian ser i det fargeskeive bildet av tilsynelatende mobilkamera-kvalitet, vites ikke, men «forholdet mellom bygning og menneske» er vanskelig å få ferten av. Er bildet en hyllest til vannet, «den intellektuelle bensin»? En treffende pastisj av art deco fra 60-tallet? Er fargespillet en ironisering over Norges famøse behandling av artisjokker i etterkrigstiden?

Godt mulig, men når konkurransens vilkår med all mulig tydelighet antyder at dette er et bilde han Asbjørn tilfeldigvis tok med kameraet sitt en sommerdag i august fordi «lyset var så fint», så blir det vanskelig å engasjere seg.