2011-11-16

«Vi inngår et veddemål. Den som vinner får forandre verden med et smell.»

Det såes ingen tvil om at 22. juli er bakteppet for Motforestillinger. Gjennom en drøy time serverer tre skuespillerinner en mørk mosaikk av manifest, media, krig og forvrengte heltebilder. Det hele akkompagnert av videosnutter av Gaddafi blodige lik.

Målet er å forandre verden – for et lite øyeblikk, forteller regissøren i introduksjonen. For til tross for den svarte konteksten, er budskapet optimistisk. Stykket formidler menneskets evne til forandring. Ut av kaos springer orden, og av destruksjon følger oppbygning. Dører og arkivskap er plassert rundt i rommet: Vi kan velge hvilken dør vi går inn, vi kan lagre eller forkaste ideene våre.

Motforestillinger krever mye av tilskueren. Derfor er innslagene av «comic relief» befriende. I brechtiansk tradisjon betror Johanna Foss publikum at hun føler seg mer som en del av oss enn av ensemblet. Det bikker over til performanceteater når det diskuteres om publikum skal brukes i forestillingen. Et blaff av nervøsitet går mellom seteradene, men det ender med at vi svarer på en spørreundersøkelse. Tror vi på Gud eller NATO?

Etter å ha hatt konsentrasjonen i høyspenn under forestillingen, føler man seg litt snytt av den enkle konklusjonen. Skuespillerne latterliggjør manifestet de en gang skrev; de har forandret seg. Allikevel er stykket nettopp en motforestilling mot determinisme. Dermed plasserer også stykket seg som et optimistisk bidrag i ideologidebatten.

Mia Caroline Bratz