Inn på diskoteket

Da 120 Days debuterte tok de musikkNorge med storm. Platecoveret var svart, med 120 hvite streker på. Bandet badet i seksere, spilte på alt som kunne krype og gå av festivaler og kritikerne oppkalte bikkjene sine etter debutantene. Det var i 2006. Fem år senere kommer andreplata ut. Hvit, med 120 svarte streker på.

Etter å ha mottatt to spellemannspriser og ligget et halvt år på VG-lista med sitt forrige album, sier det seg selv at 120 Days har mye å leve opp til. Mye av grunnen til at debuten ble så populær var nok den eklektiske sjangeren, midt mellom rock og klubbmusikk. De mestret både sjangrene og kombinasjonen, og nådde derfor bredt ut. Med 120 Days II har de ivaretatt mye av lydbildet, med elektroniske trommer, pulserende synther og en støygitar. Sjangermessig er likevel den nye plata annerledes. Der debuten lå midt i mellom, er andreplata utvilsomt mest egna på dansegulvet. Låtene er som oftest basert rundt drivet mellom en raskt pulserende synth og programmerte trommer. Musikken har mange likhetstrekk med Primal Screams plate Screamadelica, som er et kjent eksempel på rockeband som beveger seg inn i tidlig house. Det er lite vokal på den nye plata. Melodiene har hele veien en underordnet rolle. Det hører til sjangeren, men gjør at låtene i seg selv er mindre fengende enn på debuten.

Med 120 Days II har bandet byttet arena. De har beveget seg fra rockescenen og inn på dansegulvet. De gjør det med stil, og spacedisko har aldri lått mer rocka. Likevel mangler plata den ene virkelig catchy singlen, og et par ordentlig sterke melodier.