Over og utløsning
Teaterhøgskolens norgespremiere på We Are Blood treffer deg som en sædladning midt i trynet. Bokstavelig talt.
I 1816 utfoldet en tragedie seg på flåten av restene fra det forliste skipet Méduse. Etter bare noen dager var desperasjonen så stor at mannskapet begynte å slakte og spise hverandre. Men da Theodore Gericault skulle male begivenheten, valgte han å fremstille mannskapet som muskuløse og vakre. Et av de vakreste bildene i kunsthistorien – «Medusas flåte» – sminker over en heslig sannhet.
Den tyske samtidstragedien We Are Blood forsøker å vise at nåtiden er akkurat like råtten bak fasaden som virkeligheten bak Gericaults bilde. Rollefigurene jakter desperat på seg selv i en kakofonisk, unavigerbar kultur. De ender med å bedra seg selv, og ramme hverandre. Og dette byr på noen tankevekkende og nye stereotyper. Bøssebærer-aktivisten som forsvarer sitt livsprosjekt med at «vi har behov for folk som får andre folk til å føle seg bra når de gir til naturen – er det umoralsk?» («nei, det er komisk», får han til svar). Den 16 år gamle gutteroms-DJen som er oppdratt i en så pornografisk tidsalder at det eneste som hindrer ham i å ta livet sitt er at han aldri har knulla. Eller pønkeren som etter å ha mistet identiteten og taleevnen sin, bare kan herme etter hva kulturen forteller ham. Derfor synger han Shaggy.
«Til slutt står det bare en svart skinnrumpetaske mellom oss og tissen hans.»
«Faen, faen faen faen faen! Det brenner, det brenner! FAEN FAEN FAEN!» Stykket er mildt sagt ekspressivt i formen. Men faen i helvete, det funker jævlig bra til tider. Som i klimakset, hvor den ynkelige jappetidsmannen spilt av Eivin Nilsen Salthe har fullstendig overtak – etter en runde med voldsom, følelsesløs nyliberalistsex dynker han publikum i sin egen, symbolske sæd – før han avkles i en intens seanse. Til slutt står det bare en svart skinnrumpetaske mellom oss og tissen hans. Ting var i alle fall ikke bedre før.
«Aldri før har menneskeheten visst så mye. Og aldri har den vært så rådvill.» Moralen er altså at det senkapitalistiske samfunn medfører meningstap og fremmedgjøring. Hørt det før? Jeg finner det i alle fall kjipt og fatalistisk. Særlig når vi må sitte en ekstra time for å høre denne intetsigende konklusjonen. Det gir den samme, merkelig uforløste følelsen som når pornofilmen er over og kvinnens ansikt er dekket i gugge.