Høyt i sky

Etter halvannen time med venting blant flaksende dansearmer, står Sondre Lerche endelig på scenen. Det er syv år siden sist han snurret aktivt i platespilleren, og det som har skjedd siden da, fra Duper Sessions via Phantom Punch til Heartbeat Radio, har sust forbi uten at det helt fanget oppmerksomheten slik andreplata Two Way Monologue gjorde. Halvveis ut i den første låten er den tapte tiden glemt, og min tenåringsforelskelse i den rare, veslevoksne hipsteren kommer plutselig tilbake. Sondre Lerche er et vidunder live, og med «Ricochet» fra den selvtitulerte sisteplata som åpningsnummer er hele salen i harmoni.

Setlisten består hovedsaklig av låter fra sisteplata, og de største hitene fra resten. Uansett låt viser Lerche en musikalsk trygghet i alt han gjør. Han er så sikker at han kan plukke låtene fra hverandre og sette dem sammen i versjoner som er enda bedre enn de vi kjenner fra platene. Han eier dem. Når den største hiten av dem alle, «Two Way Monologue», kommer midtveis i konserten blir den servert i en versjon som til tider er så rocka at det ser ut som Lerche skal slå seg i svime av all den karakteristiske hodekastingen, og trommisen, en levende legende fra New Jersey med egne skjorter og buttons til salgs, nærmest letter bak stortromma. Selv «Go Right Ahead», en svak låt fra sisteplata, blir fantastisk på scenen.

Så slår Lerche om. Han skrur av all lyd på gitaren, stiller seg foran monitor helt på scenekanten og spiller ti år gamle «You Know So Well» mens publikum er helt, helt stille. Han forteller historier fra veien på ekte Lerche-vis, og nøyaktig slik Ylvis parodierer ham. Han er veslevoksne Sondre som faktisk har blitt voksen. Og det låter så uendelig bra.

Publikum på Parkteatret elsker Lerche fordi han etter ti år som artist, fortsatt er helt til stede. Han tar publikumsavstemning på hvilken låt han skal spille, han sparer ikke sine mest kjente låter til sist og krever at vi må klappe ham ut igjen og mase oss til ekstranumre. Han inviterer det unge oppvarmingsbandet Young Dreams med på scenen i en forrykende utgave av «Sleep on Needles». Og helt til slutt gjentar han det helakustiske og gir absolutt alt. Tusen hjertelig takk.