Fram med saksa
I lederen til nyeste utgave av HF-tidsskriftet Filologen, kommer det fram at det nå er, ikke bare én, men to nye redaktører ved roret. Det ferske tospannet forteller oss at ryktene om Filologens død er betydelig overdrevet. «Vi forsvinner ikke!», forsikrer de. Tankene farer til Steinar Bastesen, som på forsiden av Se og Hør bedyret: «Jeg denger ikke kona mi». De av oss som ikke hadde tenkt på at han slo kona, gjør det i hvert fall nå.
Den lille blekka ligger godt i hånda og ser bra ut. Men idet lesingen begynner, begynner også skuffelsene. Det klassiske anmeldermantraet «teksten har ikke ett eneste overflødig ord», har aldri passet dårligere. Mange av tekstene roper etter en omgang med saksa, og flere burde vært stappet rett i makuleringsmaskinen. Reportasjen om mobil-appen «Tekstopia», for eksempel, kunne vært fin dersom forfatteren hadde klippet vekk alt det over-subjektive våset. Ved anmeldelsen av boka Fvonk nås lavmålet. Å problematisere Stoltenberg-harselas «etter den styrke og pålitelighet han viste (etter 22. juli)» er så dumt og mislykket at ord blir fattige. Anmelderen presiserer heldigvis at det ikke hadde vært noen «god idé» å beslaglegge boka.
Noen svake lysglimt er det: Engdals museumsbesøk har gitt et leseverdig resultat. Det samme gjelder teksten om Lubya og den fine tegneserien Metronaut.
Filologen kan potensielt være en viktig øvingsarena for aspirerende skrivekunstnere. Men da må det stilles høyere krav enn det er gjort i denne utgaven – for både lesernes og bidragsyternes skyld.
Peder Stabell
