Aldri har milliardærene vært flere og rikere enn de er nå. Men de virker slett ikke fornøyde – noen av dem blir til og med syke av Norge. Mímir Kristjánsson, journalist i Klassekampen, debuterer som forfatter med en bok om det han kaller sytekultur og kravmentalitet blant norske milliardærer.

Teksten er bygget rundt en mengde sutrete uttalelser rikingene har kommet med i media. Ofte grenser de mot det absurde: Olav Thon kaller Norge «den siste sovjetstat», mens Rimi-Hagen antyder at det er et opprør mot de rike, i regi av den rødgrønne regjeringen. Det er etter hvert liten tvil om at Kristjánssons tese holder vann: Det eksisterer en sytekultur på toppen av Norges borgerskap. Men hvor stort omfang den har, får vi ikke noe tydelig svar på. Kristjánssons anekdotiske bevisføring berører bare superrikinger som opptrer i media.

Hvis boka har til hensikt å ta lufta ut av den konvensjonelle retorikken om at Norge er avhengig av superrikingene, kunne den hatt godt av færre dykk i avisarkivene, og mer av den typen argumentasjon vi finner i de siste kapitlene. Der Kristjánsson på vellykket, dystopisk vis ser til sin fars hjemland, Island. Han kunne også – for seriøsitetens skyld – ha sløyfet stråmennene; rikingenes latterlige uttalelser står fint på egne bein. Den polemiske stilen gjør den lille boka til underholdende lesning, men gir samtidig skeptikerne et grunnlag for å avfeie den som useriøs. Dermed risikerer den å lide samme skjebne som mange andre bøker i sin sjanger: å bli en preken til kirkekoret.