Inn i romanfabrikken

Som Hans Olav Brenner selv understreker i forordet: Dette er ikke en lærebok for aspirerende forfattere. Når noen av Norges største forfattere samles mellom to permer for å diskutere skrivekunsten, er det duket for alt annet enn pedagogisk skrivekurs.

Brenners prosjekt står og faller på om intervjuene blir tilstrekkelig varierte. Når man skal lese fjorten intervjuer om samme tema, blir konsensus fort en uting. Morsomst er det derfor når intervjuobjektene inntar diametralt motsatte standpunkt. Som når Per Petterson forteller at historiene hans blir til mens han skriver, mens Jo Nesbø fnyser over den måten å skrive på. Og heldigvis er det nok av slike motsetninger til at alle intervjuene blir leseverdige. Mye takket være Brenners evne til å fremheve forfatternes særegenheter.

Brenner har tidvis vært svært heldig med timingen. Vi møter en dypt frustrert Petterson midt i et romanprosjekt han har kjørt seg helt fast i – og en Solstad mellom romaner, som bare noen dager tidligere har fått en «lysende» idé. Mens Pettersons lange, angstfylte intervju skiller seg mest ut, er sitatmaskinen Solstad ikke overraskende bokas høydepunkt.

Det merkes at Brenner har gjort hjemmeleksa. Samtlige forfattere får skreddersydde spørsmål som gjør det tydelig at han har lest dem godt. Brenners etos og sjarm egner seg nok best på TV, men hans kvaliteter skinner også gjennom på papiret. I Om å skrive gir han oss et intelligent innblikk i maskineriet bak en kunstform som mange av oss ikke kunne vært foruten.