Anspent mimrelek

Lifegame er hjertebarnet til improguruen Keith Johnstone, og går ut på å gjenfortelle et helt vanlig liv med en improvisert forestilling, mens gjesten blir intervjuet live på scenen. I dette tilfellet møter vi en 80 år gammel frelseoffiser og tvers igjennom sympatisk kvinne – intervjuet av kreativ leder for teateret, Nils Petter Mørland. Hun vokste opp i konservative, religiøse rammer, flyktet fra bomberegn under andre verdenskrig og var hemmelig forlovet med sin livslange kjærlighet. Mye å ta av, med andre ord. Så hvorfor var fredag kveld såpass anspent?

Kort sagt – fordi intervjuobjektet var uegnet til en komisk forestilling. Halve tiden hørte vi ikke hva som ble sagt, og anologiene ble dvelende, drodlende og dølle. Nils Petter Mørland er selv en dyktig improvisator, men i rollen som intervjuer kunne han ha vært litt mer taktisk. «Når snakket gud til deg for første gang?», lurer Nils Petter og følger opp med å spørre når Inger Johanna hadde sitt første møte med døden.

Spennende spørsmål der, men ustø grunn for lettbeint komedie. Det blir så langt mellom de gode vitsene at det etter hvert bygger seg opp en anspent nervøsitet i rommet, drevet av frykten publikum føler på skuespillernes vegne. De er alle dyktige, men får knapt noe å jobbe med fra intervjustolen. Vi ler av alt vi kan, men det føles ikke verdt hundrelappen lagt igjen i døra.

Lifegame er et spennende konsept vi gleder oss til å se mer av. Fredagens forestilling viste derimot at det er en idé med en viss fallhøyde.