Men får de det til? Lama har store ambisjoner. De møtes i krysningen mellom electronica, jazz og melankolsk post-rock, noe de selv betegner som svevende pop. Resultatet er blitt en skikkelig deppeplate. På bandets debutkonsert i 2008, leverte de en blanding av electronica og jazz, som samtidig hadde noe eksotisk og sårt over seg. Med Endless Repeats har Lama tatt et lite steg bort fra både jazzen og det eksotiske, men beholdt melankolien.

Også med denne utgivelsen er den overstressa koblingen mellom vokalisten og det faktum at han har spilt noen måneder i Jaga Jazzist i 2005 et sentralt element for promotørene. Det er imidlertid svært lite igjen som minner om Jaga Jazzist. Småsært sier noen om de to første platene. For denne plata finnes det ikke noe mindre betegnende ord. Her er musikken gjort mindre sær og mer tilgjengelig, men i prosessen har de endt opp med å høres ut som et hvilket som helst indiepop-band hvis låter kan gli rett inn i triste scener fra The O.C. Helhetlig blir det kjedelig å høre på.

Det er ingen tvil om at Lama tenker stort. De har snodd seg gjennom ulike sjangere på tidligere plater, og prøver nå tilsynelatende å samle dem i skjønn forening gjennom pop. De vil noe. Men de får det ikke helt til. Teksten skjemmes dessuten av en halvveis engelskuttale. Musikken er tett og fin, musikerne spiller bra, men låtene er ikke gode nok for det bombastiske lydbildet som formidles. Det blir i overkant pompøst, nesten overformidlet, men uforent.