Deilig dystert

Det er fortsatt uvant å høre en talentfull vokalist og oppdage at hun eller han er yngre enn meg. Synne Sanden er kun 21 år, men synger med en styrke og en innlevelse som imponerer. Stemmen er sjelfull, men kjølig. Kraftig, men kontrollert. Hun gir assosiasjoner til bra damer som Susanne Sundfør og Björk. Her er det utvilsomt bøttevis med talent som ligger til grunn, og Sanden er ingen hvilken som helst jazzsangerinne.

Med seg på sin debutplate har hun blant annet fått storheter som Bugge Wesseltoft, Mathias Eick og Torun Eriksen, samt Sjur Miljeteig som gjesteprodusent. Det beviser ikke noe i seg selv, men det bygger forhåpninger om en gjennomgående høy kompetanse, som bekreftes fra første sekund Synne Sanden synger. Det er så deilig å se og å høre at når debutanter får slike kvalitetsstempel av mer erfarne musikere, så er det faktisk fortjent. Det lover sabla godt for norsk musikk i tiårene fremover.

Men man trenger ikke se lenger enn det dystre omslaget for å ane at musikken på denne platen vil være preget av mørke, melankolske melodier og såre tekster. Derfor blir det kjedelig at det er såpass lite variasjon innenfor den rammen. Det er så sterkt og fint og vakkert, men av de ni sporene kunne godt to av dem vært sløyfet til fordel for noe oppsiktsvekkende. Det er lov å la en tung tekst fremføres med en lettere melodi. Om Sanden på sin neste plate hadde våget å bevege seg utenfor sine vante grenser, så hadde det hele blitt enda mer engasjerende. Se på det som et vennlig forslag.