Talent for prosa

Ari Behn brakdebuterte på slutten av 90-tallet med novellesamlingen Trist som faen. Etter tre romaner vender han nå tilbake til kortprosasjangeren. En sjanger han behersker på en mesterlig måte.

En av de fineste tekstene i samlingen er «Da en dollar var all verden», om en mann på gjennomreise i Amerika. På bussen fra New York til LA møter han en jente på rømmen. Han får adressen hennes og tilbake i Norge skriver han til henne: Du er den fineste jeg har møtt. Hva om det blir oss to?. Det gjør det ikke. Mannen får brevet i retur med påskriften: «adresse ukjent».

Dette er ett av Behns sterkeste fortellergrep. Man sitter igjen med en følelse av: Hva nå? Hva skjer videre? Dette grepet er noe som går igjen i hele boka.

En annen utmerket fortelling, om ikke en av de sterkeste, er Det er ingen som bryr seg, om en gutt som opplever konsekvensene av miljøet han tar del i.

«I ukene som fulgte, hang jeg nede på kiosken ved jernbanen, ble kjent med nye folk. En av dem het Sverre, han var den eldste og mest erfarne i gjengen og forsynte oss yngre med hva det skulle være.»

Omgangen med Sverre resulterer i dødsfallet til en jente, men siden det ikke finnes grunnlag for pågripelse slipper samtlige unna. I løpet av få sider skildrer Behn et apatisk og likegyldig samfunn mange kan kjenne seg igjen i. Selv om fortellingen er kort, er etterdønningene av den langvarige.

Ikke en eneste setning i bokas knappe 100 sider er overflødig. Dette er et velskrevet og forseggjort stykke litteratur som fortjener å bli lest av mange.