Fengende støypop

Originalitet er ikke et nødvendig element for å lage god musikk. Dette beviser Dråpe gjennom å følge en god oppskrift som funker. Oslogruppa har i løpet av det siste året gjort seg bemerket på festivaler som Bylarm, Hove og Slottsfjell med sin fengende og energiske shoegaze.

Gitarister som er mer opptatt av å se ned på effektpedalene sine, enn å underholde publikum, er utgangspunktet for shoegazen. Sjangeren ble gjort kommersielt kjent midt på 80-tallet av The Jesus and Mary Chain, og kjennetegnes ved enkle melodier og eksperimentell bruk av støy innenfor en ramme av alternativ pop og rock. Med sine støyende gitarer, drivende trommegroover og høye energi mestrer Dråpe stilarten til det fulle. Vokalen ligger langt bak i lydbildet, noe som også er stiltypisk, og kan sammenlignes med uttrykket på My Bloody Valentines shoegazeklassikker Loveless. Vokalistene mestrer likevel å trenge gjennom støyen med sine radiovennelige popmelodier. De er lettfattelige, fengende og fungerer utrolig bra som kontrast til det difuse klangbildet for øvrig.

Platas siste spor er dens eneste svake punkt. Låta er en ballade, og pumpinga i bass og gitar blir ganske kjedelig i et så lavt tempo. Både harmonisk og melodisk blir låta for lite utfordrende. På tross av en noe haltende avslutning kommer EP-en i havn som en virkelig sterk debut, og lover godt for fremtiden. Med tempoet oppe, sitt energiske uttrykk og en misunnelsesverdig meloditeft er Dråpe et band det er verdt å følge med på videre.