Den greske slaven Herostratos satte fyr på et tempel for å vinne evig berømmelse, og lyktes ved å bli udødeliggjort i uttrykket «herostratisk berømmelse». Oslobandet ved samme navn nøyer seg med å spille støypop. Det er slettes ingen dårlig idé. Selv om debutskiva Featherweight ikke frembringer fyr og flamme, hverken bokstavelig eller billedlig talt.

Til det er melodiene altfor kjedelige og intetsigende. I god støyrockånd er vokalen skrudd ned i forhold til resten av lydbildet. Problemet oppstår når melodiene allikevel utgjør en sentral del av låtene. De svevende melodiene er pregløse og høres til tider noe påklistret ut. Melodilinjene er usammenhengende, og selv etter uttallige gjennomlyttinger makter de fortsatt ikke å feste seg i nevneverdig grad. Ønsket om å forene støyrock med popmelodier ender opp med å gå på bekostning av det melodiske. Bedre blir det ikke av den apatiske og uttrykksløse vokalen. I låta «Feels Good to Come Home» får man lyst til å fjerne vokalen, rett og slett fordi det foregår så mye annet kult, noe som er gjennomgående for hele skiva.

Så er det da også i instrumentalpartiene at Herostratos får vist hva de virkelig er dyktige til. Hyppige trommebrekk, drivende bass, tykke gitarlag og smakfull effektbruk skaper tidvise gnist. Når melodilinjene er enkle og instrumentene får boltre seg fritt over lengre partier, som på avslutningssporet «Slumber», viser Herostratos seg fra sin beste side. Likevel uteblir flammene, og de få gnistene som finnes er ikke mange nok til at dette er noe å rope hurra for.