Mørkt og mesterlig
Få bøker klarer å formidle ytterpunktene av tvil og forakt uten å ty til sviskete løsninger. Urak er en av dem.
Det er en rekke sterke følelser som vekkes til live når man leser 28 år gamle Demian Vitanzas første roman. Ubehag, frykt, kvalme er blant de helt umiddelbare reaksjonene som griper tak i og hjemsøker leseren fra første side. Deretter følger sinne, forvirring og tidvis apati. Men det er den vedvarende følelsen av dyp tilfredsstillelse over å ha lest noe som føles svært originalt, modig og ikke minst vesentlig, man sitter igjen med. Å skrive om barnemishandling er vågalt for en debutant. Det er et temavalg med stor fallhøyde, og som må takles med mye empati og menneskelighet. Vitanza gjennomfører dette beundringsverig godt.
Urak er skrevet i tre deler. I den første følger vi en svært forstyrret mann som har blitt frikjent for tidligere, ukjente handlinger mot sin datter. Den andre delen er mer intim og naiv, da vi får innsikt i offerets sinn – en tenåringsjente på hyttetur med sin alkoholiserte, men ofte skummelt sympatiske far. Den tredje er et gyselig innblikk i tankelivet til en av norsk litteraturs kanskje mest fryktinngytende karakterer.
Det mest spennende med boka er hvor uvanlig og subtilt den er skrevet. Ofte er ikke de fysiske gjerningene mer enn hintet til, og leseren tvinges til å danne sine egne bilder. Faktisk er det aldri helt klart hva som har skjedd, fordi karakterene er såpass splittet av selvforakt, fortrengelse og dyp kjærlighet til hverandre. Språket er enkelt og grenser ofte til det nesten barnlige. Men dette er bare på utsiden. Mellom linjene ligger en menneskelig innsikt og formidlingsevne av de helt sjeldne.
«Leseren blir dommeren som skal avgjøre om karakterene er skyldige eller ikke.»
Boka dreier seg også mye om glemsel og usikkerhet. Karakterene prøver hele tiden å overbevise seg selv om at alt er greit, at omstendighetene ikke var så ille likevel, og at muligheten for tilgivelse er innen rekkevidde. Denne tvilen føles troverdig og skaper intrykk av at grusomme hendelser har forspilt seg i fortiden. Leseren blir dommeren som skal avgjøre om karakterene er skyldige eller ikke. Det er ikke alltid like åpenbart, fordi karakterene er såpass nyanserte.
Vitanza aktiverer deler av hjernen som sjelden stimuleres. Urak er et svært godt førsteverk, som fortjener oppmerksomheten det krever.