Falchs gale verden

Før Kodak, eller hvem det nå var, fant opp fargene en gang mot slutten av Filmavisens tidsalder, var verden langt enklere. Den var svart og hvit og full av guttepjokker med six-pence og treski. Dessuten så folk artige ut på bilder.

Regissør, tekstforfatter og humorist, Sigmund Falch, har rotet på folkemuseet og funnet gamle fotografier som han med en kort tekst setter i en ny, konstruert, og som oftest helt absurd kontekst. Best er dette eksemplifisert i Falchs utgivlese fra 2010, Redlight Setesdal, som spiller på et bilde av to trinne damer i bunad lent opp mot en parkert bil på en landevei.

Fotografiene, i hovedsak tatt av Anders B. Wilse, er nydelige hverdagsskildringer fra en svunnen tid, og tekstene er så rare og overraskende at Falch evner å finne opp sitt eget konsept gang etter gang, side etter side. Det blir, for å si det enkelt, aldri kjedelig.

Falch skaper en humor som ligner den Gary Larsson presenterer i sitt én-ruteformat, og alle som har prøvd å forklare en Larsson-stripe til noen som ikke har lest den, vet at det er et håpløst prosjekt. Så er også tilfellet Falch, men det er likevel fristende å prøve.

Blant annet byr boken på et bilde av en mann som sveiver på en ubestemmelig mekanisk innretning, og den tilhørende teksten sier: Håkon hadde endeleg lukkast med å lage ein «kvintmaskformator». No gjaldt det berre å finne ut kva faen det var for noko. Det samme gjelder egentlig også for Falch som forfatter og humorist: Han har heilt klart lukkast, men det er faen ikkje godt å seie kva det er for noko.