Ubrukt potensiale

Nye band som vil spille gammel musikk er et kjent fenomen. Sparrow and the Workshop er en Glasgowbasert trio som spiller 60- og 70-talls skranglerock. Med en kvinnelig sanger, mye bruk av vokalharmonier og et generelt upolert uttrykk har bandet et godt utgangspunkt.

På tross av potensialet er bandets andre full-lengder, Spitting Daggers, kvalitetsmessig svært ujevn. Den åpner med en slags proglåt hvor hovedriffet går i en skeiv takt. Låta faller dessverre igjennom på grunn av at den ellers ikke har noe interessant ved seg. Melodien fenger ikke, de musikalske prestasjonene er begrenset og uttrykket uoriginalt.

Plata har kun to lyspunkter: «Snakes in the Grass» er faktisk en svært god poplåt. Den fengende melodien støttes opp av solide 60-talls vokalharmonier. Den siste låta på plata er også veldig sterk. «Soft Sound of your Voice» er en sårbar ballade hvor vokalist Jill O’Sullivan kommer til sin rett. Hun synger overbevisende, godt akkompagnert av en like sterk annenstemme. Vokalistene gir den det løftet resten av plata mangler.

Oppsummert gir plata et svakt og ganske kjedelig helhetsinntrykk. Bandet mangler både sterke melodier og et interessant uttrykk. Produksjonen er også svært enkel. Dette er i seg selv ikke et stort problem, men det gjør at det skinner veldig gjennom når låtmaterialet ikke holder mål. De små diamantene er gjemt bort blant en lang rekke intetsigende innslag. Det er synd, for «Snakes in the Grass» og «Soft Sound of Your Voice» kunne vært en glimrende singel.