2011-09-14

Ved vannkanten på operataket, med Bjørvika og Oslos nye skyline i bakgrunnen, står containeren «But Listen» fylt med vann og lager bobler som sier «blop». En søt, liten idé om at en boblelyd representerer ønsket om å kommunisere, slik en snakkeboble i en tegneserie representerer faktisk kommunikasjon, nydelig utført av Serina Erfjord og Magnus Oledal.

Innendørs i foajeen venter tre verker som kombinerer video og lyd på hver sin måte. Estetisk vakre «UN SPACE» av Markus Soukup er verdt å trekke frem. Verket er en fryd for øyet og øret, og viser maritime motiver og lyder via en todelt skjerm. Bildene blir aldri helt synkrone og verket utforsker det utilgjengelige øyeblikket eller området som er fanget midt mellom de to vinklene. Et eksempel er når to videoklipp viser den samme klokken og det ene bildet ligger ett minutt lenger frem i tid. Symbolikken er fin, og ikke overdrevet til det pompøse. Det er den aldri i I Walk the Line.

Glenn Boulters og Ross Dalziels «Mr Saturn» er et fantastisk påfunn hvor de to kunstnerne i samarbeid med SoundNetwork har bygget videre på det gamle 16bit-spillet «Earthbound» og laget en operette som kombinerer Super Nintendo med forfatteren W.G. Sebald. Publikum elsker det, og installasjonen er herlig original.

I Walk the Line kombinerer mange varierte ideer til én utstilling, og klarer mesterlig å inkorporere lyd som gjennomgående tema i en rekke verker som har betydelig substans også uten den felles tematikken. Ekte severdig samtidskunst altså.

(Hans Christian Skovholts «Untitled» var ikke aktivert da Universitas besøkte utstilling-en.)

Solveig Nygaard Langvad