; "<b>SJEL:</b> Kristoffer Eikrem, til høyre, gjør en god figur i Miles Davis rolle som kompromissløs trompetist. Sammen med resten av bandet tilfører han et moderne uttrykk til den 60 år gamle musikken.")
SJEL: Kristoffer Eikrem, til høyre, gjør en god figur i Miles Davis rolle som kompromissløs trompetist. Sammen med resten av bandet tilfører han et moderne uttrykk til den 60 år gamle musikken.
Gjenfødt jazz
Scene: Herr Nilsen
Musikkstudentene fra NMH levde opp til forventningene og leverte en troverdig versjon av Miles Davis jazzklassiker Birth of the Cool.
«Når blåserekka etter en stund kommer samlet inn igjen og understøtter solisten, oppstår enkelte magiske øyeblikk.»
På den tradisjonsrike jazzscenen Herr Nilsen, fremførte ni musikkstudenter fra Norges musikkhøgskole (NMH) sin versjon av Miles Davis´ nyskapende album Birth of the Cool. Plata ble utgitt i 1957 og har blitt en klassiker av stor musikkhistorisk betydning. I likhet med originalbesetningen åpnet bandet sin konsert med en låt på knappe tretti sekunder kalt «The Birth of the Cool Theme». Konserten var godt besøkt, og publikums forventninger ble innfridd idet bandet setter i gang med «Boplicity», og beviser at de behersker sjangeren. Cooljazzen oppstod som motstykket til førtitallets bebop, og er som navnet tilsier mer avslappet. Musikkstudentene holder denne innstillingen i hevd; det låter lyrisk og mildt. En konkret teknisk mangel trekker likevel noe ned. Tubaen er svært vanskelig å høre i lydbildet, den drukner i bass, trombone og barytonsax, og er rett og slett ikke skrudd høyt nok.
Musikken er i hovedsak arrangert av saksofonisten Gerry Mulligan og pianisten Gil Evans. Blåserekken fremfører disse linjene med en overbevisende trygghet. Solid rytmisk samspill skaper et uttrykk som er autentisk til den originale musikken. Dette uttrykket videre-fører også bandet til sine egne låter. «Reboot», komponert av pianist Lars Andreas Aspesæter, er arrangert for den samme besetningen Gil Evans skrev for, og faller godt inn i den musikalske helheten. Musikkens krysning mellom jazz og klassisk kommer tydelig frem når de gjennomkomponerte delene av låtene raskt går over i vanlig standardjazz med solister som improviserer. Når blåserekka etter en stund kommer samlet inn igjen og akkompagnerer solisten, oppstår enkelte magiske øyeblikk.
Alt i alt er konserten virkelig god. Musikerne virker komfortable med materialet, og er trygge i sine roller. Det er spesielt verdt å trekke fram trommeslager Andreas M. Wildhagen, som hever konserten med sitt autoritære spill. De beste soloene skiller seg ut på grunn av kommunikasjonen mellom solist og trommeslager. Wildhagen komper tidvis noe eksperimentelt. Bortsett fra dette byr ikke konserten på noen store overraskelser, men nettopp det er svært takknemlig. Noen ganger er det mer en nok at ni dyktige musikere spiller kjent musikk slik man helst vil høre den.
Bendik Baksaas • Helle Gannestad (foto)
