Jada, Jazzist

Studerer du ved Musikkhøgskolen, er du flink til å spille, men musikken du lager blir ikke nødvendigvis spennende. Det viser Mopti seg å være et eksempel på. De spiller førsteårs-konservatoriumjazz, en sjanger der teknisk dyktige musikere spiller halveksperimentelle soloer som publikum kan klappe høflig til.

Det høres mer ut som en jamsession enn en sjangerretning som vil noen vei. Legg gjerne til en dose introverte mennesker som ikke ser ut som de har det gøy når de spiller, og som har ihjelspilt Weather Report-platene sine. Femmannsbandet spiller selvsagt tight, og de har tidvis fine crescendoer. Åpningslåta starter også fint med et stilig synkopert gitarparti hvor bassen følger fint på. Dessverre dveler de for lenge ved det slik at det blir kjedelig.

Men der Mopti bærer preg av «hørt det før», bærer Northern Arc preg av «hørt det mindre før». De tre kvinnelige vokalister lager særegne, folkemusikkaktige harmonier, og sammen med bassisten, trommisen og saksofonisten spiller de musikk som er fjernt fra standardjazzen, og som også utfordrer langt mer. Tidvis høres musikken ut som lydsporet til en dokumentarfilm om kvinners livssituasjon i Afghanistan.

Intensiteten er sterkere, det virker som musikkhøgskolebandet Northern Arc har en klarere idé om hvor de vil med musikken sin. Dessverre bikker de litt over i det endimensjonale på slutten av konserten. Det til tross, flere burde kjenne sin besøkelsestid dersom bandene på neste del av lillesalens konsertserie holder like høyt nivå som Northern Arc.