Balkanbummer

Å rette kritikk mot en forholdsvis god plate for noe som ikke er der er temmelig spesielt, men for den norsk-serbiske balkangruppa Rakija og førsteutgivelsen Ojda! er det dessverre på sin plass. Bandet selv, så tidlig som i platas tittel, markedsfører musikken som «en reise i gruppas varierte og ekspressive utrykksform». Det er først og fremst en kort reise, en du kan gjennomføre mens du varmer deg en pizza eller vasker kniplingsbrikkene, og som til syvende og sist oppleves som noe endimensjonal. For plata oppfordrer sjeldent til mer utagerende handlinger enn overnevnte, og det er her hammerslaget faller.

Det som trollbinder oss med Balkanmusikk, det som vekker blodet til live på den helt spesielle måten, er tross alt skiftningen fra det dypt tragiske til det ekstatiske. Synd er det da at det siste slår inn så sjeldent. Det første er derimot gjennomført med stor troverdighet og selvsikkerhet, men Ojda! blir dessverre aldri mer enn bare en over gjennomsnittlig polert worldplate – en det er vanskelig å se for seg som drivkraft bak et hett dansegulv.

Tre svært sammenkjørte kvinnelige vokalister gjør ære på substansrike tekster om krig, politikk og ekskludering – elementer som gir plata tyngde og betydning utover musikken. Men jeg savner noe av galskapen og gleden vi finner blant kommunistkorpsveteranene i Mahala Rai Banda, eller gjennom de udødelige verkene av mesteren Goran Bregovic. Kanskje neste gang vil Rakija spille opp til dans, men for nå blir jeg sittende.