Noen rare valg til tross, West Side Story gir fortsatt frysninger.

2011-08-24

West Side Story fra 1957 gjenforteller Romeo og Julie i en mer moderne setting, med fokus på to aspekter: Det ene er gjengoppgjøret mellom puertorikanske Sharks og amerikanske Jets. Det andre er den personlige kjærlighetshistorien mellom Tony og Maria.

Med et fantastisk band i ryggen omfavner de unge talentene i Teater Neuf Leonard Bernsteins musikk. Den kjente komponisten leker med det kontroversielle intervallet tritonus, en forstørret kvart som lenge gikk under navnet «djevelens intervall» og lyder svært disharmonisk. Tritonus figurerer aller tydeligst i sangnummeret «Maria», utfordrende for enhver musiker. Bastian Danielsen Stabell i rollen som Tony møter utfordringen med en enorm trygghet, og fremfører nummeret på en gripende måte. Gjennom hele forestillingen er han og Anette Løbach i rollen som Maria det solide fundamentet i en oppsetning som overbeviser på de aller fleste plan.

Der Teater Neufs produksjon ikke overbeviser, er i scenografien. Med unntak av hovedrollene, hvis kostymer roper 50-tallet, er det vanskelig å plassere karakterene i noe bestemt tidsrom. Opprinnelig handler West Side Story om gjengoppgjør på Upper West Side i 50-tallets New York. At handlingen også denne gangen er lagt til New York hersker det liten tvil om, men kulissene bidrar ikke til å tydeliggjøre dette. Det har blant annet sneket seg inn noen uheldige norske lottoplakater i kulissene. På vei til forestillingen passerte jeg en Chrysler-bygning i papp stikkende opp fra containeren bak Chateau Neuf. Det hadde ikke skadet å ha den på scenen.

Gjengene Sharks og Jets ser ut som de er tatt ut av en musikkvideo fra 80-tallet. Neonfarger, netting og skinn blir forvirrende elementer. Når de scenografiske grepene ikke er unisone i beskrivelsen av ett tiår, blir det vanskelig å sette handlingen i kontekst. Hvilken generasjon tilhører disse ungdommene? Hvilke kamper er det de ønsker å kjempe – med hverandre og med samfunnet? Et publikum som ikke vet hvorfor ungdommene i skuespillet er i konflikt med hverandre, er et publikum som ikke kan engasjere seg i konflikten. Det er problematisk. Og synd, for både Sharks og Jets består av gode skuespillere, dansere og sangere. Samlet redder det oppsetningen.

Solveig Nygaard Langvad • Christian Lycke (Foto)