Nesten Bergen

«Er ikke denne såkalte bergensbølgen snart over?» tenkte jeg da jeg satte meg ned ved scenen under Dyvekes bro. Det øsregnet – som i Bergen. Bandet lød akkurat så elektronisk-melankolsk som, vel, Bergen. Et norsk band med medlemmer av begge kjønn, besetning bestående av trommer, gitar og en masse synther og effektbokser som spiller seig-puls-pop med støyelementer. Hvor mye mer Bergen kan man bli?

Tanken var selvfølgelig et resultat av dårlig research. Bendik er selvfølgelig ikke fra Bergen, de er fra bartebyen Trondheim. De er også Ukas Urørt-vinnere av i år, og unge, dyktige og lovende på alle vis. Denne første tanken sier likevel noe om ståa i norsk pop om dagen: det er mye som likner på hverandre, men også mye som er veldig bra. Det gjør det vanskeligere å skille seg ut. Bendik klarte det til dels denne kalde, regntunge onsdagen. Låtene er enkle, satt sammen av relativt få elementer som repeteres og bygges opp. Nettopp dette med oppbygning er en av Bendiks styrker – de klarer å gå fra det helt lille, og bygge det gradvis ut til de står bak en vegg av lyd uten at man mister byggesteinene i låtene av syne.

Bandets kanskje aller største styrke er nok likevel vokalist Silje Halstesens stemme. Mye indiepop skjemmes av pinglete vokalister av Marit Larsen-skolen. Halstesen har en fleksibel, kompakt stemme som makter å øke trøkk og intensitet med musikken. Bendik er bra, men bra nok til å bryte lydmuren? Det gjenstår å se.