Ikke legg til Kaia

Det mest utfordrende ved Kaias konsert er hennes grønne hårtupper. For når musikken vi blir servert er et slags fattigmanns Lykke Li, med en litt for lav dose Shout Out Louds, fester man seg raskt ved irrelevante aspekter. Hvis man skal engasjere publikum, er det en fordel om de som står på scenen virker som de digger det de spiller – det er dessverre ikke tilfellet for Kaia og sitt tre mann sterke band. Gutta i bandet ligner litt for mye på innleide musikere i backingbandene til tidligere Idol-artister: de gjør jobben sin, men på scenen virker de helt fraværende.

På Kaias myspace-side oppgir hun blant annet Paul Simon, Per Asplin og The Cure som inspirasjonskilder. Hun er på sitt sterkeste når hun ligner minst på nevnte inspirasjonskilder. De få gangene synthen virkelig er dominerende i lydbildet, blir lydbildet skitnere, mer utilgjengelig, og ikke så snilt som det først framstår som. Og apropos snilt: stemmen hennes er mikset helt naturlig, uten noe romklang, ekko eller andre effekter, og det er nettopp dét musikken hennes kan trenge.

Det er synd hun spilte samtidig med Honningbarna, fordi 1: de aller fleste som er så tidlige på Øya, hun gikk på scenen kl. 14:50, er på Honningbarna-konserten, og 2: fordi vokalisten har en råhet og innlevelse Kaia kunne lære av. Konserten lider også av at artister med rike lydbilder på plate, ofte sliter med å gjenskape uttrykket på konsert. Kanskje bør hun utvide bandet med et par medlemmer. En konsert litt under pari, men med noen positive lysglimt.